 kopi.jpg)
Fra prosjektbeskrivelsen klipper vi:
"Det har alltid versert en mengde gode historier i norsk jazzmiljø, spesielt blant musikere. Hensikten med denne boka er å samle noen av de beste, slik at de bevares for ettertiden.
Som jazzens opprinnelse og utvikling er også historiene rundt den en del av en muntlig tradisjon. De fleste stammer fra de første tjue/tretti åra etter andre verdenskrig, men den muntlige fortellertradisjonen oppsto allerede i musikkformens barndom. Gjennom krigsårene blomstret også kreativiteten, blant annet gjennom at amerikanske melodier måtte gis norske navn, som at St Louis Blues ble "Hellige Ludvigs bekymringer" og Lady be Good "Vær snill, kjerring". Det hevdes også at noen band konsekvent avsluttet alle melodier med akkorden H7, uansett hvor dårlig den måtte passe, og septimakkorder har vel heller aldri vært særlig utbredt som sluttakkord.
Jazzmiljøet var lenge et undergrunnsfenomen i større grad enn det er i dag. Generasjonen som opplevde historiene, og en etterfølgende generasjon som har dem direkte fra kildene, er i ferd med å forsvinne. Det kan virke som historiefortellertradisjonen står sterkere i jazz enn i andre musikkformer. Det er mulig jazz som improvisert musikkform tiltrekker seg impulsive, kreative personligheter, som i mange tilfeller også improviserer verbalt på en mer fantasifull og spontan måte enn de fleste andre.
Det er også fremholdt at jazzmusikere på mange måter danner et slags parallellsamfunn. I perioden da de fleste historiene oppsto kunne ingen leve av å spille jazz i Norge. Musikerne spilte på danserestautranter, høyfjells- og fjordhoteller, der de smuglet inn noen jazzlåter som de kunne improvisere over mellom valser og tangoer, eller de hadde fast jobb ved siden av spillinga. Uregelmessig arbeidstid, lange reisefravær, mye inneliv, kontinuerlig eksponering for ulike typer fristelser – alt dette medvirket til at musikerne dannet en form for storfamilie, en egen klan, med en spesiell sjargong og særegen sans for humor. ”Laughing to keep from crying”, som den afroamerikanske forfatteren Langston Hughes kalte en av sine bøker, der han omhandler raseforhold i USA, en nasjon med flere parallelle samfunn.
Selv om jazzmusikere etter hvert har fått større muligheter til fordypning i og å leve av musikkformen de fortrekker å utøve, kan heller ikke dagens musikere sies å være typisk A4-mennesker. I henhold til sist tilgjengelig statistiske data er gjennomsnittlig årlig inntekt for frilansmusikere i Norge rundt 130 000 kroner. Man skal være kreativ for å overleve på det. Og jazzmusikere er fortsatt en gruppe mennesker med egne koder, en egen stil – selv om den i likhet med andre store grupper selvsagt ikke er helt entydig og homogen. For stor er den blitt, langt større enn i tidligere epoker. Norsk Jazzforum teller i dag nærmere ett tusen musikermedlemmer, som altså regnes som profesjonelle jazzmusikere.
Det er menneskene vi her har beskrevet og miljøet rundt dem som danner grunnlag for det meste av denne boka.
I artikkelen ”Mellom panikk og kjedsomhet. Om improvisasjon i jazz” skriver professor ved NTNU og mangeårig musiker, komponist og orkesterleder Bjørn Alterhaug bl.a.:
"Jazzmiljøet kan nok for utenforstående oppleves som nokså ekskluderende fordi det – som mange andre miljøer hvor det kreves spesielle ferdigheter – utviklet et eget språk – en egen sjargong – som du stort sett må være insider for å forstå. Musikermiljøet har sterke fortellertradisjoner hvor den korte historien, anekdoten eller vitsen ofte kan høres i konsertpausen, i turnébussen eller i festlig lag etter en klubb- eller jazzkonsert. Disse språk- og musikkfellesskapene finnes i jazzmiljøene verden rundt, og ofte er det enkeltpersoner, gode fortellere, som bidrar til utvikling av dette ”improvisatoriske” språk, ofte basert på bisarr humor………..
I Norge var det spesielt den glimrende pianisten Øistein Ringstad som var kjent som en stor jazzspråkskaper og humorist. (Selv om Ringstad var influert av og hentet mye fra sterke personligheter i jazzforteller-generasjonen før ham. Reds anm). Det var en fryd å spille med ham, og høre hvordan han kunne fargelegge trivielle historier ved på stedet å finne opp en rekke nye ord, altså språklige improvisasjoner……. Jeg er ikke i tvil om at denne kreative og improviserte språkbruken har mye til felles med det som skjer i i det jazzmusikalske samspillet. Selv om det kan være problematisk å bruke metaforer fra musikk og omvendt, tror jeg begge aktivitetene kan virke stimulerende på hverandre ved stadig å være oppfinnsom og finne nye vrier på etablerte vendinger i musikk og språk."
Oppfordring til innspill og gode historier - send din jazzhistorie til Petter Pettersson: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. eller ring ham på 922 41794 eller 71219351
Se også egen facebookgruppe.