Artikkelen er også publisert i jazzbasen.no.

Utskriftsvennlig versjon

Alt gikk én vei på 50-tallet. Oppover. En materiell vekstperiode i sosialdemokratisk stabilitet. Fra gjenreisningstidens materialknapphet til fjernsynets offisielle åpning. Fra matrasjonering til fritt bilsalg. Olympiske vinterleker, kjøleskap, støvsugere, vaskemaskiner, frossenvarer, scootere, romalder - og jazz.

En lykkelig tid, sier noen. En naiv tid, sier andre. En utrygg tid, hevder noen - i skyggen av Koreakrigen, Indo-China, den første H-bomben, oppstanden i Ungarn og krisen i Suez. Men Norge var langt unna begivenhetenes sentrum. På overflaten dreide de største stridigheter seg om folk skulle si "frem" eller "fram", "tjuesju" eller "syv og tyve" (den nye tellemåten ble innført i 1951 - og er ennå ikke blitt noen gjennomført suksess...).

Regjering og storting hadde valgt side i den kalde krigen - Marshall-hjelpen på 250 millioner dollar knyttet oss både økonomisk og kulturelt til USA. 1950-tallet ble utvilsomt en av de mest Amerika-vennlige perioder i dette århundret (kanskje nest etter 90-tallet - med amerikansk såpe i alle TV-rutene). Det var et stort konsum av amerikansk kultur, Doris Day og James Dean, amerikansk tyggegummi, dongeribukser, fett pasjehår og traktorsko. Amerikansk språk, slang og væremåte fikk betydelig innpass. Dette var ikke nettopp ubeleilig for jazzentusiastene, de som stod som formidlere av en av de viktigste amerikanske kulturytringer.

Velkomstorkester for Louis Armstrong i Oslo, 1952. Fra venstre: Arne Klette, Egil "Bop" Johansen, Pete Brown, Ivar Børsum, Rowland Greenberg og Kristian Bergheim. Foto: Tore Fredenlund.

Et nytt mangfold

Noe spesielt for 50-tallet var et nytt mangfold i ungdommens musikalske verden. På 20, 30- og 40-tallet var det stort sett én rådende stilistisk ytring, det var den samtidige, den moderne, under skiftende navn som jazz, hot music, rhythm music og swing - det var tidens populærmusikk.

Omkring 1950 var bevisstheten om nye jazzretninger kommet til Norge. Først var det bebop - med Dizzy Gillespie, Charlie Parker, Bud Powell og Max Roach som toneangivende stilister. Men den autentiske bebop fikk aldri ordentlig rotfeste før en ny stilart stod fram - cooljazzen.

Innspillingen av Woody Herman's Four brothers (1947) ble den første skjellsettende opplevelse. Stan Getz' sarte tone i Early autumn (1948) varslet om en ny spillestil i sterkt kontrast til viril bebop. George Shearing's September in the rain (1949) ble en av tidens store platesuksesser. I Miles Davis' Capitol-innspillinger (1949-50) hørtes en lett og kjølig altsaksofonist ved navn Lee Konitz. En kjølig aprildag i 1950 spilte Zoot Sims på Bislett stadion - og cool-begrepet kom inn i norsk jazz (det var ikke på grunn av lufttemperaturen...).

Litt senere kom begrepet "vestkystjazz", en californisk cooljazz med Gerry Mulligan og Chet Baker som et par av de toneangivende. Samtidig var den tradisjonelle "revivaljazz" blitt høyst levende, de gamle swingmusikerne holdt det gående med sine idealer - og i siste del av 50-tallet kom begreper som "neobop", "budskapsjazz", "souljazz" og "wail". Et sant mangfold.

Musikk og opprør

Mange syntes nok disse retningene var uvante og kompliserte, av og til anklaget for å være "intellektuelle" - og de fenget ikke umiddelbart det brede lag av folket. Mange ungdommers alternativer ble den musikken som ellers var populær, familievennlige toner formidlet av Kurt Foss og Reidar Bøe, Stordahl og Engedahl, Jens Book Jenssen, Doris Day og Søstrene Bjørklund. Ikke et vondt ord om dem, men det var ikke nettopp musikk ungdom kunne bruke i sitt foreldreopprør.

Selv ikke Louis Armstrong's rustne stemme kunne provosere arvetantene. Hans versjoner av C'est si bon, Blueberry Hill og Mack the Knife gjorde ham stueren hos et stort publikum. Ungdommen tok riktignok litt igjen ved å lage uro i billettkøene til Armstrong's konserter både i 1952 og 55. Det siste året endte med kaos og knuste ruter - selv om mange mente at tumultene skyldtes veivesenets sprøytebiler og politiets inngrep vel så mye som ungdommens opptreden.

Men så kom 1955 - introduksjonsåret for rock 'n' roll. Bill Haley spilte inn melodien "Rock around the clock", samme år lansert i filmen "Blackboard Jungle" ("Vend dem ikke ryggen"). Året etter kom filmen "Rock around the clock", med de berømte rockeopptøyer utenfor Sentrum kino i Oslo - godt hjulpet av pressens forhåndsartikler og forventningsfulle frammøte.

Med dette hadde ungdommen fått en egen populærmusikk som foreldregenerasjonen kunne ta avstand fra. Den ble opposisjonell, det dannet seg en egen "teenage"-kultur med egne moter og væremåter, James Dean's filmer fra 1955 ble stående som et sentralt symbol i de nye trendene, og de kommersielle kreftene unnlot ikke å kaste seg på karusellen.

Krakk i gullalderen

Det oppstod nå en avstand til jazzmusikken; jazzen ble et ukommersielt alternativ for dem som ikke ble tilfredsstilt med rockens enkle harmonier og kantete rytmikk. Men rocken fortrengte ikke jazzen, den bare fylte et musikalsk tomrom etter Doris Day. Jazzen forble en musikkform for et annet ungt publikum.

Rock 'n' roll hadde nok gitt jazzfolket et lite sjokk. Etter en stor oppgang i jazzinteressen, med en rekke nye jazzklubber fra 1952 og utover, deretter hyppige besøk av amerikanske jazzstjerner, kom det et lite "jazzkrakk" i 1956. Over en tredjedel av jazzklubbene forsvant det året.

Nå har alltid norsk jazzklubbvirksomhet vært en labil affære. Mange av klubbene som ble til like før rocken kom, ble startet av "eldre" folk, musikere som var omkring 25 år og hadde vært aktive fra 40-tallet. Når de, etter å ha stått på med idealistisk jazzklubbarbeid i en tid, plutselig så bilder av huiende og gråtende tenåringer foran et åpenbart musikalsk tilbakeskritt, var det ikke så pussig at de heller begynte å konsentrere seg om den hjemlige familiære hygge.

Men nedgangen var raskt forbigående. Fra tidlig i 1957 dukket det nye klubber opp, oppslutningen om jazz mot slutten av 50-tallet var sterkt stigende, snart var man igjen oppe i et høyt antall jazzklubber i Norge, ca. 30 - og begrepet "jazzens gullalder" kom til anvendelse.

Jam session på The Penguin Club, Oslo, 22. februar 1953. Fra venstre: Andreas Skjold, tb, Eilif Holm, vib, Rowland Greenberg, tp, Kjell Johansen, tp, Arne Styhr, b, Charlie Shavers, tp, J.C. Heard, dr, og Barney Kessel, g. Foto: Tore Fredenlund.

Klubbene

50-tallet begynte med tre klubber i drift, Kristiansands Rytmeklubb (startet i 1946), Oslo Jazz Circle (fra årsskiftet 48/49) og noe som het Foreningen til Jazzens Fremme. I løpet av 1950 var antallet steget til fem, deriblant en klubb i Trondheim. Antallet holdt seg stabilt inntil klubblivet virkelig tok av fra høsten 1952, med Penguin Club, Big Chief Jazz Club, jazzklubber i Ålesund, Bodø, Molde, Steinkjer, Bergen, Gjøvik, Tønsberg, Sandefjord, igjen i Trondheim, Hommelvik, Kristiansand, Harstad, Horten, Haugesund, Sarpsborg, Kongsberg, Drammen, Moss og Hønefoss, foruten flere i Oslo-området. I slutten av 1955 var det oppimot 30 klubber i landet.

Etter rockesjokket i 1956 ble bestanden gjenopprettet med nye klubber i Oslo-området, i Hamar, Mandal, Bergen, Molde, Fredrikstad, Horten, Tønsberg, Voss, Sandane, Haugesund, Tromsø, Drammen, Notodden, Stavanger, Stjørdal, Moss, Kristiansand, Ålesund, Narvik, Skien, Hønefoss og Bardufoss - for å ta alt i noenlunde kronologisk orden.

The Big Chief Jazz Club, fra 1953 i Majorstuhuset i Oslo, dannet mønster for mange av de større åpne klubbene, klubber utover sirkel-størrelse. På "Chief'en" var det konsum av Solo og Coca-Cola, "medbragt" var strengt forbudt, og berusete personer ble kontant avvist. Møtene ble alltid innledet med et belærende kåseri - og nåde dem som ikke var stille! Deretter var det levende musikk; de største entusiastene satt på stolrader nærmest scenen, mens dansen i bakre halvpart av lokalet var for mange vel så viktig.

På klubber flest kunne nok denne "bakre halvpart" bli ganske dominerende. Den største skare av publikummere gikk på jazzklubb for å ha det gøy. Jazzmusikken på 50-tallet var da også til å danse etter, bop og cool var stort sett blitt impulser i en slags moderne swingjazz, og dixieland-jazzen ble framført lykkelig swingende - alt gikk i fire fjerdedel, quickstep eller slowfox.

Men det som skilte klubbene ut fra andre dansesteder, var at det faktisk ble spilt jazz, med improviserte soli, ærlig og til tider kompromissløst.

Kulturoppdragende

De unge Cola-drikkende klubbmedlemmer måtte altså tåle et obligatorisk jazzkåseri før de kunne svinge seg til levende musikk. Det kunne vel hende at noen utviste en smule utålmodighet i den anledning. I møteprotokollen til Jazz Forum, Drammen, kunne vi i januar 1959 lese:

- Det tar seg ikke ut, som enkelte gjorde, å fly frem og tilbake i salen mens foredraget pågikk. Og dersom ikke det såkalte svake kjønn kan henlegge sine symøter andre steder enn på en jazzclub, vil undertegnede foreslå at de enten utelukkes fra cluben, eller at det i det minste blir utdelt dukker og rangler til disse såkalte clubmedlemmer.

Fem uker senere var det mer oppløftende:

- Det morsomme var at mange - til og med representanter for hunkjønnet - virkelig satt og hørte efter denne aften. Det bærer bud om at det kanskje kan bli et jazzmiljø her i Drammen.

Men på neste møte var det like ille igjen:

- Når en foredragsholder har arbeidet hardt for å spre opplysning om den hobby vi er her på Forum for å dyrke, krever både almindelig folkeskikk og respekt for det kulturelle bidrag som jazz er, at man sitter stille og hører efter. Det er vel for å dyrke i ærbødighet jazzen som kulturfaktor medlemmene møter opp? Jeg minner om at dette er ingen institusjon opprettet for å more småbarn, men en club hvis hensikt er å virke kulturoppdragende i vår forflatede sosialistsekulariserende tid. (!)

Unge gutter

Den nedlatende holdning til det "svake kjønn" skal vi ikke si var typisk, men faktum er at den indre kjerne av jazzfolk, det vil si klubbstyrer og sirkelmedlemmer, var en svært mannsdominert (eller guttedominert) gruppe. En og annen jente kunne trekkes inn i styre og stell, men det var mest for å utføre praktiske jobber.

Jazzfolket på 50-tallet var også meget unge mennesker - selv om vi tidligere har omtalt 25-åringer som "eldre". Jazzen var enda en ungdomsmusikk, jazzklubbene var som regel alkoholfrie ungdomsklubber.

Bak den siste oppblomstringen 1957-60 stod nye unge jazzentusiaster, de fleste midt i tenårene, 16-17 år gamle. De var så unge at de kjente lite til dem som hadde drevet klubb på stedet tre år tidligere, aldersforskjeller på ti år skapte et slags "generasjonsskifte" 1956/57. Og hos disse ungdommene i rockens tidsalder kunne det faktisk åpenbare seg et lite sosialt skille i musikkmiljøet.

Sosialt skille?

Tidligere kunne vi ikke knytte jazz til noen spesiell samfunnsklasse. Riktignok var pianister avhengig av et hjem som hadde råd til piano, og en god kontrabass eller et komplett trommesett kostet flesk. Men gjennom skolemusikken, på den tiden oftest guttemusikken, hadde ungene fått tilgang til blåseinstrumenter, og billige gitarer kunne være innen rekkevidde. Og de som trengte egne dyre instrumenter, skaffet seg det hvis de virkelig måtte ... hadde de fått jazzbasillen, så måtte de!

Jazzinteressen slo ned i folk uten hensyn til sosial status. Enten ble de tent - eller ikke. Musikere kom fra alle samfunnets klasser, de ekte jazzentusiastene like så.

Men etter 1956 skjedde det åpenbart en sosial deling etter musikkgenrer. Rock 'n' roll ble for en stor del arbeiderklassens ungdomsmusikk, mens jazzen ble gymnasiastenes musikk. Også i jazzens hjemland var dette synlig; Dave Brubeck og Gerry Mulligan spilte "intellektuell" musikk på college'ne, mens Elvis Presley ble helten hos "vanlige folk".

At jazz var gymnasiastenes musikk, skyldtes ikke bare forskjellig smak hos forskjellige grupper ungdom, men også at de høyere skolene arrangerte fester og dansetilstelninger, såkalte soiréer, der det var lang tradisjon for å bruke jazz, ungdommens musikk før rocken. Arbeidende ungdom hadde ikke de samme muligheter, det var ikke like ofte danseaftener i bedriftene, og danserestaurantene var beregnet for et voksent publikum.

Men dette skillet fikk ikke vare lenge. Rock 'n' roll ble også en inngangsbillett for musikere som ville noe mer, flere unge musikere med rockebakgrunn trådte raskt inn i et sosialt utjevnet jazzmiljø fra begynnelsen av 60-tallet.

Kjell Johansens eksperimentband, 1952. Fra venstre: Kjell Johansen, Ivar Børsum, Ragnar Robertsen, Henrik Klavenes, Karl Otto Hoff og Arne Hermandsen. Foto: Tore Fredenlund.

Cool, dixie og kløver

Cooljazzen hadde altså fått fotfeste i Norden omkring 1950. I Sverige var barytonsaksofonisten Lasse Gullin (22 år gammel i 1950) ble en førende coolmusiker. I Norge arbeidet Ragnar Robertsen (18), Mikkel Flagstad (20), Ola Calmeyer (21) og andre med de samme musikalske idéene.

Men for noen ble det musikalske miljøet i Norge for lite. Ola Calmeyer drog til sjøs i 1951 og havnet i USA. Mikkel Flagstad ble hentet over til Sverige i 1952. Ragnar Robertsen ble igjen, tro mot sine jazzmusikalske forbilder, og var et viktig medlem av Kjell Johansens eksperimentband (1951-53), Frank Ottersens orkester (1952-54) og den fine cool-kvartetten til vibrafonisten og klarinettisten Eilif Holm (1955-59).

Samtidig hadde det oppstått en ny retning kalt "revival", en gjenopplivning av den opprinnelige jazz fra New Orleans og Chicago, også kalt "tradisjonell jazz" eller "dixieland".

Plutselig i 1949 var det dannet tre dixielandband i Oslo; ut av disse ble The Big Chief Jazzband skapt vinteren 1951/52, et av 50-tallets mest populære band og det mest plateinnspillende (åtte 78-plater - og det var mye på den tiden), et band som kunne måle seg med senere pop-idoler i ekstatisk oppslutning. 1956 og 57 bød til og med på lange spilleoppdrag i Mellom-Europa.

Av de opprinnelige medlemmene er Eivind Solberg og Bjørn Pedersen fortsatt med - og nestoren Gerhard Aspheim har grundig skrevet sitt navn i norsk jazzhistorie, en personifisert "Big Chief", klubbleder, organisator og en sann entusiast.

Av andre kjente dixielandband kan vi nevne The Hot Saints Jazzband (1953-60), The Sixpence Jazzband (1954-61), The Riverboat Jazzband (1957-62), The Tigertown Jazzband (1957-68) - og ikke minst The Royal Garden Jazzband som ble stiftet i Drammen i 1955 og fortsatt er i live.

Men en tredje stilart fantes også ved inngangen til 50-tallet. Swingjazzen, som hadde vært enerådende i norsk jazz på det meste av 30- og 40-tallet, døde ikke hen selv om nye former gjorde krav på oppmerksomhet. Rowland Greenberg var swingstilens fremste forkjemper, en ledende musiker gjennom hele 40-tallet - også på 50-tallet skulle han bli en ener i norsk jazz uansett stilart. Han var en "gammel mann" på snart 30 da tiåret tok til, men en vital og søkende musiker, den mest plateinnspillende solist på 50-tallet og selvskreven som den første mottaker av Norsk Jazzforbunds Buddy-pris (1956).

Rowland og hans kumpaner hadde trekløveret Roy Eldridge, Chu Berry og Teddy Wilson som sine forbilder; derav oppstod begrepet "kløverjazz", en særnorsk betegnelse på ekte hot swingjazz. I kløverkompaniet fant vi ellers markante skikkelser som multiinstrumentalisten Arvid Gram Paulsen (kjent som "Syre-Pål", Buddy-vinner 1957), pianisten Øistein Ringstad ("Tinka", Buddy-vinner 1964), Frank Aasen, Hein Paulsen, Carsten Klouman, Pete Brown og Cecil Aagaard.

Blåserekka i Kjell Karlsens orkester, 1957. Fra venstre: Lars Sandsgaard, Nils Gustavsen, Totti Bergh og Bjørn Johansen. Foto: Tore Fredenlund.

En gyllen middelvei

På tross av det stilistiske mangfoldet; det norske jazzmiljøet var så lite at det ikke var rom for skylapper og rigorøse skillelinjer. Rowland Greenberg kunne spille med swingtrommeslagere den ene kvelden, med modernister som Egil "Bop" Johansen eller Arnulf Neste den neste. Alle spilte med alle.

Det førte til at store deler av norsk 50-tallsjazz gled inn i et konglomerat av forskjellige impulser, en "mainstreamjazz", gjerne betegnet som en cool syntese av swing og bop.

Egil Monn-Iversens og Kjell Karlsens populære småband, henholdsvis 1950-54 og 1953-59, var sentrale eksempler på denne syntesen. De fremragende tenorsaksofonistene Bjarne Nerem og Kristian Bergheim vekslet i et spenningsfelt mellom Lester Young, Stan Getz, Dexter Gordon og Charlie Parker, fra swing til bop til cool. Mikkel Flagstad, den søkende modernisten som i 1954 måtte returnere fra Sverige på grunn av tuberkulose, fikk også etter hvert en mer mainstreamkarakter i spillet. Mot slutten av 50-tallet spilte han mye sammen med pianisten Einar Iversen, også han en dyktig musikant som kunne tilpasse seg de fleste retninger. Einar Iversen var den tredje mottaker av Buddy-prisen (1958); Mikkel Flagstad ble fjerdemann i 1960.

Også utenfor Oslo, eller særlig der, var den gylne middelvei rådende. I Bergen (Andreas Skjold, Tore Faye, Laila Dalseth m.fl.) og Trondheim (Harry Waagen, Asmund Bjørken, Kjell Johansen m.fl.) var det swingmusikk med bop- og cool-elementer, alle spilte med alle. Naturligvis enda mer tydelig i småbyene; dansbar musikk inspirert av Svend Asmussen, George Shearing og Stan Getz.

Mens musikantene spelte

Jazzlivet består av musikkutøvere, men også av organisatorer og aktivister. Det oppblomstrende klubblivet har vi berørt; det var mange av de samme som stod bak klubbene, som også var aktive som konsertarrangører, skribenter og tidsskriftredaktører.

Lasse Gerlyng stod bak Den Norske Swingklubb i siste halvdel av 40-tallet, arrangerte konserter, danseaftener og konserter langt utover på 50-allet. I Bergen var Jørg Fr. Ellertsen en drivende kraft - og startet tidsskriftene "Swing" (1951-52) og "Norsk Jazz" (1954-57). I Trondheim inviterte aktivistene til stiftelse av Norsk Jazzforbund i 1953 (en organisasjon som fortsatt er i live, om enn under et annet navn). I 1957 gikk jazzforbundet og Big Chief Jazz Club sammen om tidsskriftet "Jazz Society" (i 1959 omdøpt til Jazzmagasinet og så lagt dødt). I Verden Rundt/Verdensrevyen hadde trommeslageren og skribenten Karl Otto Hoff sin egen jazzside og arrangerte årvisse favorittavstemninger 1952-61. Og jazzamatørene samlet seg til årlige Norgesmesterskap 1954-64.

Av mer privat karakter var Olav Angells lille tidsskrift "Jazz forum" (1958-59), en forløper til samarbeidet med det danske "Jazzbladet" 1959-61. Den samme entusiast troppet opp i NRK sammen med unge Rolv Wesenlund en høstdag i 1959 - og dermed var programposten "Jazzklubben" i gang. Før dette var jazzsendinger i radio ganske uregelmessig og tilfeldig - under stadige klager fra jazzhungrige lyttere.

Jam hjemme hos Per Asplin, 1956. Fra venstre: Rowland Greenberg og Dizzy Gillespie. Foto: Tore Fredenlund.

Jazzstjernene

Klager var det også på konsertarrangørene som lot de store amerikanske jazzstjernene fare forbi, de drog fra kontinentet til Sverige - og glemte lille Norge.

Mange tok skjeen i sin egen hånd - eller riktigere: de tok båten. Jobb på Amerikalinjens båter, som potetskrellere, oppvaskere og i heldigste fall musikere. De fikk oppleve de legendariske New York-klubbene, der de kunne sitte ringside og "ta på" Charlie Parker, Clifford Brown eller Miles Davis.

Men de som ikke kom seg over "dammen", kunne likevel nyte utenlandske gjestemusikere som av og til landet på norsk jord. Selv om nordmenn sendte misunnelige blikk til nabolandene, ble faktisk 50-årene en gullalder - relativt sett - for konserter med amerikanske stjerner.

Tiåret ble innledet med Benny Goodman's legendariske konsert på gressmatta til Bislett stadion (med bl.a. Roy Eldridge og Zoot Sims). Høsten 1951 var trompeteren Hot Lips Page og trombonisten Tyree Glenn engasjert til konserter sammen med norske musikere, men det var først etter Louis Armstrong's besøk høsten 1952 det begynte å ta av litt.

Jazz at the Philharmonic kom med Lester Young, Oscar Peterson og Ella Fitzgerald i februar 53, og Lionel Hampton's store orkester gav fire konserter på høsten. Og så tok det virkelig av i 1954: En rad konserter anført av Jazz Club USA (Billie Holiday m.fl.), Jazz at the Philharmonic, Count Basie, Woody Herman, Nat King Cole, Anthony Ortega, Albert Nicholas og en rekke europeiske orkestre.

Det var først og fremst Oslo som fikk glede av slike besøk. Trønderklubbene var til gjengjeld flinke til å skaffe svenske band, og en og annen "stjerne" hedret distriktene med korte turnéer - f.eks. trompeteren Teddy Cotton (1956) som først reiste rundt med et dixielandband, like etter skapte han "rocke­opp­tøyer" på Møre sammen med Pete Brown og Kristian Bergheim!. The Spree City Stompers fra Berlin fikk militær flyassistanse for å besøke jazzklubben i Bodø i 1954, utvilsomt en stor opplevelse for nordnorske jazzentusiaster.

Etter toppåret 1954 la utenlandsbesøkene seg på et stabilt nivå - ganske lavt i forhold til nabolandene. Oslo ble fortsatt favorisert i Norge, og mang en ungdom måtte tømme sparebøssene for en togtur inn til hovedstaden for å høre autentisk amerikansk jazzmusikk. Den første av de store jazzmusikerne som la en omfattende turné utenfor Østlandsområdet, var Stan Getz i 1959. Men glisne benkeradene lærte arrangerende idrettsklubber at det fantes atskillig sikrere inntektskilder. Etter en ny Getz-turné i desember måtte et medlem av Tønsberg Jazz Society tømme postsparebankboka for å betale musikerne. Var ikke provinsen moden, selv i 50-tallets siste dager, for en så fremragende musiker som Stan Getz?

Flukten til Sverige

Stjernene drog altså mest forbi. Stockholm var en jazzmetropol som kunne konkurrere med Paris og London, det virket som det strålte en jazzakse fra kontinentet ut i nordøstlig retning til København-Göteborg-Stockholm - den strøk forbi dette rare fjellandet i Europas utkant.

Sverige hadde tidlig et forsprang - mye på grunn av krigen de slapp. Ved inngangen til 50-tallet hadde Sverige to stødige jazzblad. Landet skapte verdensberømtheter som Roffe Ericson, Lasse Gullin og Bengt Hallberg. I de svenske platebutikkene var det et jazzutvalg som nordmenn bare kunne drømme om. Sverige ble naturlig nok en magnet også for våre fremste musikere.

Det begynte allerede på 40-tallet med Rowland Greenberg, Pete Brown, Lulle Kristoffersen, Bjarne Nerem, Kristian Bergheim og Ivar Wefring - dog med korte opphold.

På 50-tallet fortsatte Rowland Greenberg med jevnlige besøk, kortvarige opphold hadde Arne Hermandsen, Mikkel Flagstad, Kristian Bergheim, Einar Iversen og Tor Hauge - av lengre varighet ble det for Bjarne Nerem (1952-73), Ivar Wefring (1953-63), Egil "Bop" Johansen (fra 1954 - ennå ikke kommet tilbake), Andreas Skjold (1954-75) og John Kongshaug (fra 1958 til han døde i 1995).

Bjarne Nerem (t.v.) og Mikkel Flagstad tidlig på 50-tallet i Sverige. Foto: Stig Gabrielsson.

På skive

Norge var et lite marked og plateimporten var beskjeden - for ikke å snakke om egenproduksjonen. Det å spille inn en jazzplate i Norge var nærmest en sensasjon gjennom hele 50-tallet. Den totale norske jazzplateproduksjon inneholder 125 (for det meste treminutters) låter og kan rommes på 5 CD-er!

De ivrigste entusiastene holdt seg àjour gjennom egenimport av plater, eller ved kjøperaid til nærmeste svenske by. For alle de andre ble impulsene mye preget av hva som ble tatt inn av plater, av hva som fikk bred presseomtale, hva som var populært.

Og hva slags plater ble presentert i Norge?

I landets største avis, Aftenposten, var Tor Lauritzen og Syver Reff flittige plateanmeldere, men det handlet overveiende om swing og mainstream. En kort periode 1951-52 ble det anmeldt noen moderne plater, men det var ganske snille versjoner fra Stan Kenton's repertoar, Woody Herman's Early autumn, George Shearing's populære September in the rain og Stan Getz' Ack Värmland du sköna. I november 1953 ble Dizzy Gillespie for første gang anmeldt, en plate der han var akkompagnert av et lite revolusjonerende strykeorkester. Først på tampen av 1955 ble det anmeldt en EP med Charlie Parker.

Det var altså ikke lett for vanlige folk å holde seg orientert om tidens strømninger. Et beskrivende eksempel fra Steinkjer Jazzklubb: I mars 1955 var Charlie Parker tema i klubbens obligatoriske kåseri. Men det ble dårlig med lydeksempler - kåsøren hadde nemlig ingen plater med ham...

På vei mot 60-tallet

Siste halvdel av 50-tallet var mye preget av en ny hardtswingende ekspressiv jazz, omtalt som forskjellige former for nybop/neobop (Miles Davis/Clifford Brown/Sonny Rollins/John Coltrane), budskapsjazz (Art Blakey) og souljazz (Horace Silver).

Impulsene nådde etter hvert Norge på nymotens EP- og LP-plater - selv om det ennå tok tid: I april 1958 ble Miles Davis' historiske "Walkin'" (fra 1954) presentert for leserne av Jazz Society - men anmelderen kunne fortelle at han etter egenimport hadde eid denne platen i tre år...

Unge musikere som Atle Hammer, Erik Amundsen, Bjørn Johansen og Karin Krog stod fram, tydelig påvirket av den nye musikken. Ved amatørens NM kom navn som Kåre Grøttum, Lars Sandsgaard, Tore Sandnæs, Svein-Erik Gaardvik, Ole Jacob Hansen, Ditlef Eckhoff, Bjørn Jacobsen og Frode Thingnæs fram i lyset. I Trondheim hadde Asmund Bjørken nettopp kjøpt seg altsax, fikk høre Cannonball Adderley og ble frelst...

Interessen ble fanget

På 20-, 30- og 40-tallet var jazz ungdomsmusikk - og forble det. Man vokste fra seg de hotte rytmer når man ble voksen, satt og ansvarlig. På 50-tallet var jazz fortsatt ungdomsmusikk - men det skulle vise seg at mange beholdt sin interesse, på tross av 60-tallets frijazz, Beatles og visebølger eller 70-tallets jazzrock. Mange av de omtalte musikerne er fortsatt aktive og vitale improvisatører. På festivaler, konserter og klubber dukker det opp gråhårede mennesker som naturligvis krever å bli tatt på alvor. Sånn sett bød 50-tallet på noe nytt - kanskje det var en gullalder?

Artikkel er basert på bearbeidete utdrag fra boken "Cool, kløver & Dixie" av Bjørn Stendahl og Johs Bergh (Norsk Jazzarkiv, 1997).

Bjørn Stendahl

Alt gikk én vei på 50-tallet. Oppover. En materiell vekstperiode i sosialdemokratisk stabilitet. Fra gjenreisningstidens materialknapphet til fjernsynets offisielle åpning. Fra matrasjonering til fritt bilsalg. Olympiske vinterleker, kjøleskap, støvsugere, vaskemaskiner, frossenvarer, scootere, romalder - og jazz.

En lykkelig tid, sier noen. En naiv tid, sier andre. En utrygg tid, hevder noen - i skyggen av Koreakrigen, Indo-China, den første H-bomben, oppstanden i Ungarn og krisen i Suez. Men Norge var langt unna begivenhetenes sentrum. På overflaten dreide de største stridigheter seg om folk skulle si "frem" eller "fram", "tjuesju" eller "syv og tyve" (den nye tellemåten ble innført i 1951 - og er ennå ikke blitt noen gjennomført suksess...).

Regjering og storting hadde valgt side i den kalde krigen - Marshall-hjelpen på 250 millioner dollar knyttet oss både økonomisk og kulturelt til USA. 1950-tallet ble utvilsomt en av de mest Amerika-vennlige perioder i dette århundret (kanskje nest etter 90-tallet - med amerikansk såpe i alle TV-rutene). Det var et stort konsum av amerikansk kultur, Doris Day og James Dean, amerikansk tyggegummi, dongeribukser, fett pasjehår og traktorsko. Amerikansk språk, slang og væremåte fikk betydelig innpass. Dette var ikke nettopp ubeleilig for jazzentusiastene, de som stod som formidlere av en av de viktigste amerikanske kulturytringer.

Velkomstorkester for Louis Armstrong i Oslo, 1952. Fra venstre: Arne Klette, Egil "Bop" Johansen, Pete Brown, Ivar Børsum, Rowland Greenberg og Kristian Bergheim. Foto: Tore Fredenlund.

Et nytt mangfold

Noe spesielt for 50-tallet var et nytt mangfold i ungdommens musikalske verden. På 20, 30- og 40-tallet var det stort sett én rådende stilistisk ytring, det var den samtidige, den moderne, under skiftende navn som jazz, hot music, rhythm music og swing - det var tidens populærmusikk.

Omkring 1950 var bevisstheten om nye jazzretninger kommet til Norge. Først var det bebop - med Dizzy Gillespie, Charlie Parker, Bud Powell og Max Roach som toneangivende stilister. Men den autentiske bebop fikk aldri ordentlig rotfeste før en ny stilart stod fram - cooljazzen.

Innspillingen av Woody Herman's Four brothers (1947) ble den første skjellsettende opplevelse. Stan Getz' sarte tone i Early autumn (1948) varslet om en ny spillestil i sterkt kontrast til viril bebop. George Shearing's September in the rain (1949) ble en av tidens store platesuksesser. I Miles Davis' Capitol-innspillinger (1949-50) hørtes en lett og kjølig altsaksofonist ved navn Lee Konitz. En kjølig aprildag i 1950 spilte Zoot Sims på Bislett stadion - og cool-begrepet kom inn i norsk jazz (det var ikke på grunn av lufttemperaturen...).

Litt senere kom begrepet "vestkystjazz", en californisk cooljazz med Gerry Mulligan og Chet Baker som et par av de toneangivende. Samtidig var den tradisjonelle "revivaljazz" blitt høyst levende, de gamle swingmusikerne holdt det gående med sine idealer - og i siste del av 50-tallet kom begreper som "neobop", "budskapsjazz", "souljazz" og "wail". Et sant mangfold.

Musikk og opprør

Mange syntes nok disse retningene var uvante og kompliserte, av og til anklaget for å være "intellektuelle" - og de fenget ikke umiddelbart det brede lag av folket. Mange ungdommers alternativer ble den musikken som ellers var populær, familievennlige toner formidlet av Kurt Foss og Reidar Bøe, Stordahl og Engedahl, Jens Book Jenssen, Doris Day og Søstrene Bjørklund. Ikke et vondt ord om dem, men det var ikke nettopp musikk ungdom kunne bruke i sitt foreldreopprør.

Selv ikke Louis Armstrong's rustne stemme kunne provosere arvetantene. Hans versjoner av C'est si bon, Blueberry Hill og Mack the Knife gjorde ham stueren hos et stort publikum. Ungdommen tok riktignok litt igjen ved å lage uro i billettkøene til Armstrong's konserter både i 1952 og 55. Det siste året endte med kaos og knuste ruter - selv om mange mente at tumultene skyldtes veivesenets sprøytebiler og politiets inngrep vel så mye som ungdommens opptreden.

Men så kom 1955 - introduksjonsåret for rock 'n' roll. Bill Haley spilte inn melodien "Rock around the clock", samme år lansert i filmen "Blackboard Jungle" ("Vend dem ikke ryggen"). Året etter kom filmen "Rock around the clock", med de berømte rockeopptøyer utenfor Sentrum kino i Oslo - godt hjulpet av pressens forhåndsartikler og forventningsfulle frammøte.

Med dette hadde ungdommen fått en egen populærmusikk som foreldregenerasjonen kunne ta avstand fra. Den ble opposisjonell, det dannet seg en egen "teenage"-kultur med egne moter og væremåter, James Dean's filmer fra 1955 ble stående som et sentralt symbol i de nye trendene, og de kommersielle kreftene unnlot ikke å kaste seg på karusellen.

Krakk i gullalderen

Det oppstod nå en avstand til jazzmusikken; jazzen ble et ukommersielt alternativ for dem som ikke ble tilfredsstilt med rockens enkle harmonier og kantete rytmikk. Men rocken fortrengte ikke jazzen, den bare fylte et musikalsk tomrom etter Doris Day. Jazzen forble en musikkform for et annet ungt publikum.

Rock 'n' roll hadde nok gitt jazzfolket et lite sjokk. Etter en stor oppgang i jazzinteressen, med en rekke nye jazzklubber fra 1952 og utover, deretter hyppige besøk av amerikanske jazzstjerner, kom det et lite "jazzkrakk" i 1956. Over en tredjedel av jazzklubbene forsvant det året.

Nå har alltid norsk jazzklubbvirksomhet vært en labil affære. Mange av klubbene som ble til like før rocken kom, ble startet av "eldre" folk, musikere som var omkring 25 år og hadde vært aktive fra 40-tallet. Når de, etter å ha stått på med idealistisk jazzklubbarbeid i en tid, plutselig så bilder av huiende og gråtende tenåringer foran et åpenbart musikalsk tilbakeskritt, var det ikke så pussig at de heller begynte å konsentrere seg om den hjemlige familiære hygge.

Men nedgangen var raskt forbigående. Fra tidlig i 1957 dukket det nye klubber opp, oppslutningen om jazz mot slutten av 50-tallet var sterkt stigende, snart var man igjen oppe i et høyt antall jazzklubber i Norge, ca. 30 - og begrepet "jazzens gullalder" kom til anvendelse.

Jam session på The Penguin Club, Oslo, 22. februar 1953. Fra venstre: Andreas Skjold, tb, Eilif Holm, vib, Rowland Greenberg, tp, Kjell Johansen, tp, Arne Styhr, b, Charlie Shavers, tp, J.C. Heard, dr, og Barney Kessel, g. Foto: Tore Fredenlund.

Klubbene

50-tallet begynte med tre klubber i drift, Kristiansands Rytmeklubb (startet i 1946), Oslo Jazz Circle (fra årsskiftet 48/49) og noe som het Foreningen til Jazzens Fremme. I løpet av 1950 var antallet steget til fem, deriblant en klubb i Trondheim. Antallet holdt seg stabilt inntil klubblivet virkelig tok av fra høsten 1952, med Penguin Club, Big Chief Jazz Club, jazzklubber i Ålesund, Bodø, Molde, Steinkjer, Bergen, Gjøvik, Tønsberg, Sandefjord, igjen i Trondheim, Hommelvik, Kristiansand, Harstad, Horten, Haugesund, Sarpsborg, Kongsberg, Drammen, Moss og Hønefoss, foruten flere i Oslo-området. I slutten av 1955 var det oppimot 30 klubber i landet.

Etter rockesjokket i 1956 ble bestanden gjenopprettet med nye klubber i Oslo-området, i Hamar, Mandal, Bergen, Molde, Fredrikstad, Horten, Tønsberg, Voss, Sandane, Haugesund, Tromsø, Drammen, Notodden, Stavanger, Stjørdal, Moss, Kristiansand, Ålesund, Narvik, Skien, Hønefoss og Bardufoss - for å ta alt i noenlunde kronologisk orden.

The Big Chief Jazz Club, fra 1953 i Majorstuhuset i Oslo, dannet mønster for mange av de større åpne klubbene, klubber utover sirkel-størrelse. På "Chief'en" var det konsum av Solo og Coca-Cola, "medbragt" var strengt forbudt, og berusete personer ble kontant avvist. Møtene ble alltid innledet med et belærende kåseri - og nåde dem som ikke var stille! Deretter var det levende musikk; de største entusiastene satt på stolrader nærmest scenen, mens dansen i bakre halvpart av lokalet var for mange vel så viktig.

På klubber flest kunne nok denne "bakre halvpart" bli ganske dominerende. Den største skare av publikummere gikk på jazzklubb for å ha det gøy. Jazzmusikken på 50-tallet var da også til å danse etter, bop og cool var stort sett blitt impulser i en slags moderne swingjazz, og dixieland-jazzen ble framført lykkelig swingende - alt gikk i fire fjerdedel, quickstep eller slowfox.

Men det som skilte klubbene ut fra andre dansesteder, var at det faktisk ble spilt jazz, med improviserte soli, ærlig og til tider kompromissløst.

Kulturoppdragende

De unge Cola-drikkende klubbmedlemmer måtte altså tåle et obligatorisk jazzkåseri før de kunne svinge seg til levende musikk. Det kunne vel hende at noen utviste en smule utålmodighet i den anledning. I møteprotokollen til Jazz Forum, Drammen, kunne vi i januar 1959 lese:

- Det tar seg ikke ut, som enkelte gjorde, å fly frem og tilbake i salen mens foredraget pågikk. Og dersom ikke det såkalte svake kjønn kan henlegge sine symøter andre steder enn på en jazzclub, vil undertegnede foreslå at de enten utelukkes fra cluben, eller at det i det minste blir utdelt dukker og rangler til disse såkalte clubmedlemmer.

Fem uker senere var det mer oppløftende:

- Det morsomme var at mange - til og med representanter for hunkjønnet - virkelig satt og hørte efter denne aften. Det bærer bud om at det kanskje kan bli et jazzmiljø her i Drammen.

Men på neste møte var det like ille igjen:

- Når en foredragsholder har arbeidet hardt for å spre opplysning om den hobby vi er her på Forum for å dyrke, krever både almindelig folkeskikk og respekt for det kulturelle bidrag som jazz er, at man sitter stille og hører efter. Det er vel for å dyrke i ærbødighet jazzen som kulturfaktor medlemmene møter opp? Jeg minner om at dette er ingen institusjon opprettet for å more småbarn, men en club hvis hensikt er å virke kulturoppdragende i vår forflatede sosialistsekulariserende tid. (!)

Unge gutter

Den nedlatende holdning til det "svake kjønn" skal vi ikke si var typisk, men faktum er at den indre kjerne av jazzfolk, det vil si klubbstyrer og sirkelmedlemmer, var en svært mannsdominert (eller guttedominert) gruppe. En og annen jente kunne trekkes inn i styre og stell, men det var mest for å utføre praktiske jobber.

Jazzfolket på 50-tallet var også meget unge mennesker - selv om vi tidligere har omtalt 25-åringer som "eldre". Jazzen var enda en ungdomsmusikk, jazzklubbene var som regel alkoholfrie ungdomsklubber.

Bak den siste oppblomstringen 1957-60 stod nye unge jazzentusiaster, de fleste midt i tenårene, 16-17 år gamle. De var så unge at de kjente lite til dem som hadde drevet klubb på stedet tre år tidligere, aldersforskjeller på ti år skapte et slags "generasjonsskifte" 1956/57. Og hos disse ungdommene i rockens tidsalder kunne det faktisk åpenbare seg et lite sosialt skille i musikkmiljøet.

Sosialt skille?

Tidligere kunne vi ikke knytte jazz til noen spesiell samfunnsklasse. Riktignok var pianister avhengig av et hjem som hadde råd til piano, og en god kontrabass eller et komplett trommesett kostet flesk. Men gjennom skolemusikken, på den tiden oftest guttemusikken, hadde ungene fått tilgang til blåseinstrumenter, og billige gitarer kunne være innen rekkevidde. Og de som trengte egne dyre instrumenter, skaffet seg det hvis de virkelig måtte ... hadde de fått jazzbasillen, så måtte de!

Jazzinteressen slo ned i folk uten hensyn til sosial status. Enten ble de tent - eller ikke. Musikere kom fra alle samfunnets klasser, de ekte jazzentusiastene like så.

Men etter 1956 skjedde det åpenbart en sosial deling etter musikkgenrer. Rock 'n' roll ble for en stor del arbeiderklassens ungdomsmusikk, mens jazzen ble gymnasiastenes musikk. Også i jazzens hjemland var dette synlig; Dave Brubeck og Gerry Mulligan spilte "intellektuell" musikk på college'ne, mens Elvis Presley ble helten hos "vanlige folk".

At jazz var gymnasiastenes musikk, skyldtes ikke bare forskjellig smak hos forskjellige grupper ungdom, men også at de høyere skolene arrangerte fester og dansetilstelninger, såkalte soiréer, der det var lang tradisjon for å bruke jazz, ungdommens musikk før rocken. Arbeidende ungdom hadde ikke de samme muligheter, det var ikke like ofte danseaftener i bedriftene, og danserestaurantene var beregnet for et voksent publikum.

Men dette skillet fikk ikke vare lenge. Rock 'n' roll ble også en inngangsbillett for musikere som ville noe mer, flere unge musikere med rockebakgrunn trådte raskt inn i et sosialt utjevnet jazzmiljø fra begynnelsen av 60-tallet.

Kjell Johansens eksperimentband, 1952. Fra venstre: Kjell Johansen, Ivar Børsum, Ragnar Robertsen, Henrik Klavenes, Karl Otto Hoff og Arne Hermandsen. Foto: Tore Fredenlund.

Cool, dixie og kløver

Cooljazzen hadde altså fått fotfeste i Norden omkring 1950. I Sverige var barytonsaksofonisten Lasse Gullin (22 år gammel i 1950) ble en førende coolmusiker. I Norge arbeidet Ragnar Robertsen (18), Mikkel Flagstad (20), Ola Calmeyer (21) og andre med de samme musikalske idéene.

Men for noen ble det musikalske miljøet i Norge for lite. Ola Calmeyer drog til sjøs i 1951 og havnet i USA. Mikkel Flagstad ble hentet over til Sverige i 1952. Ragnar Robertsen ble igjen, tro mot sine jazzmusikalske forbilder, og var et viktig medlem av Kjell Johansens eksperimentband (1951-53), Frank Ottersens orkester (1952-54) og den fine cool-kvartetten til vibrafonisten og klarinettisten Eilif Holm (1955-59).

Samtidig hadde det oppstått en ny retning kalt "revival", en gjenopplivning av den opprinnelige jazz fra New Orleans og Chicago, også kalt "tradisjonell jazz" eller "dixieland".

Plutselig i 1949 var det dannet tre dixielandband i Oslo; ut av disse ble The Big Chief Jazzband skapt vinteren 1951/52, et av 50-tallets mest populære band og det mest plateinnspillende (åtte 78-plater - og det var mye på den tiden), et band som kunne måle seg med senere pop-idoler i ekstatisk oppslutning. 1956 og 57 bød til og med på lange spilleoppdrag i Mellom-Europa.

Av de opprinnelige medlemmene er Eivind Solberg og Bjørn Pedersen fortsatt med - og nestoren Gerhard Aspheim har grundig skrevet sitt navn i norsk jazzhistorie, en personifisert "Big Chief", klubbleder, organisator og en sann entusiast.

Av andre kjente dixielandband kan vi nevne The Hot Saints Jazzband (1953-60), The Sixpence Jazzband (1954-61), The Riverboat Jazzband (1957-62), The Tigertown Jazzband (1957-68) - og ikke minst The Royal Garden Jazzband som ble stiftet i Drammen i 1955 og fortsatt er i live.

Men en tredje stilart fantes også ved inngangen til 50-tallet. Swingjazzen, som hadde vært enerådende i norsk jazz på det meste av 30- og 40-tallet, døde ikke hen selv om nye former gjorde krav på oppmerksomhet. Rowland Greenberg var swingstilens fremste forkjemper, en ledende musiker gjennom hele 40-tallet - også på 50-tallet skulle han bli en ener i norsk jazz uansett stilart. Han var en "gammel mann" på snart 30 da tiåret tok til, men en vital og søkende musiker, den mest plateinnspillende solist på 50-tallet og selvskreven som den første mottaker av Norsk Jazzforbunds Buddy-pris (1956).

Rowland og hans kumpaner hadde trekløveret Roy Eldridge, Chu Berry og Teddy Wilson som sine forbilder; derav oppstod begrepet "kløverjazz", en særnorsk betegnelse på ekte hot swingjazz. I kløverkompaniet fant vi ellers markante skikkelser som multiinstrumentalisten Arvid Gram Paulsen (kjent som "Syre-Pål", Buddy-vinner 1957), pianisten Øistein Ringstad ("Tinka", Buddy-vinner 1964), Frank Aasen, Hein Paulsen, Carsten Klouman, Pete Brown og Cecil Aagaard.

Blåserekka i Kjell Karlsens orkester, 1957. Fra venstre: Lars Sandsgaard, Nils Gustavsen, Totti Bergh og Bjørn Johansen. Foto: Tore Fredenlund.

En gyllen middelvei

På tross av det stilistiske mangfoldet; det norske jazzmiljøet var så lite at det ikke var rom for skylapper og rigorøse skillelinjer. Rowland Greenberg kunne spille med swingtrommeslagere den ene kvelden, med modernister som Egil "Bop" Johansen eller Arnulf Neste den neste. Alle spilte med alle.

Det førte til at store deler av norsk 50-tallsjazz gled inn i et konglomerat av forskjellige impulser, en "mainstreamjazz", gjerne betegnet som en cool syntese av swing og bop.

Egil Monn-Iversens og Kjell Karlsens populære småband, henholdsvis 1950-54 og 1953-59, var sentrale eksempler på denne syntesen. De fremragende tenorsaksofonistene Bjarne Nerem og Kristian Bergheim vekslet i et spenningsfelt mellom Lester Young, Stan Getz, Dexter Gordon og Charlie Parker, fra swing til bop til cool. Mikkel Flagstad, den søkende modernisten som i 1954 måtte returnere fra Sverige på grunn av tuberkulose, fikk også etter hvert en mer mainstreamkarakter i spillet. Mot slutten av 50-tallet spilte han mye sammen med pianisten Einar Iversen, også han en dyktig musikant som kunne tilpasse seg de fleste retninger. Einar Iversen var den tredje mottaker av Buddy-prisen (1958); Mikkel Flagstad ble fjerdemann i 1960.

Også utenfor Oslo, eller særlig der, var den gylne middelvei rådende. I Bergen (Andreas Skjold, Tore Faye, Laila Dalseth m.fl.) og Trondheim (Harry Waagen, Asmund Bjørken, Kjell Johansen m.fl.) var det swingmusikk med bop- og cool-elementer, alle spilte med alle. Naturligvis enda mer tydelig i småbyene; dansbar musikk inspirert av Svend Asmussen, George Shearing og Stan Getz.

Mens musikantene spelte

Jazzlivet består av musikkutøvere, men også av organisatorer og aktivister. Det oppblomstrende klubblivet har vi berørt; det var mange av de samme som stod bak klubbene, som også var aktive som konsertarrangører, skribenter og tidsskriftredaktører.

Lasse Gerlyng stod bak Den Norske Swingklubb i siste halvdel av 40-tallet, arrangerte konserter, danseaftener og konserter langt utover på 50-allet. I Bergen var Jørg Fr. Ellertsen en drivende kraft - og startet tidsskriftene "Swing" (1951-52) og "Norsk Jazz" (1954-57). I Trondheim inviterte aktivistene til stiftelse av Norsk Jazzforbund i 1953 (en organisasjon som fortsatt er i live, om enn under et annet navn). I 1957 gikk jazzforbundet og Big Chief Jazz Club sammen om tidsskriftet "Jazz Society" (i 1959 omdøpt til Jazzmagasinet og så lagt dødt). I Verden Rundt/Verdensrevyen hadde trommeslageren og skribenten Karl Otto Hoff sin egen jazzside og arrangerte årvisse favorittavstemninger 1952-61. Og jazzamatørene samlet seg til årlige Norgesmesterskap 1954-64.

Av mer privat karakter var Olav Angells lille tidsskrift "Jazz forum" (1958-59), en forløper til samarbeidet med det danske "Jazzbladet" 1959-61. Den samme entusiast troppet opp i NRK sammen med unge Rolv Wesenlund en høstdag i 1959 - og dermed var programposten "Jazzklubben" i gang. Før dette var jazzsendinger i radio ganske uregelmessig og tilfeldig - under stadige klager fra jazzhungrige lyttere.

Jam hjemme hos Per Asplin, 1956. Fra venstre: Rowland Greenberg og Dizzy Gillespie. Foto: Tore Fredenlund.

Jazzstjernene

Klager var det også på konsertarrangørene som lot de store amerikanske jazzstjernene fare forbi, de drog fra kontinentet til Sverige - og glemte lille Norge.

Mange tok skjeen i sin egen hånd - eller riktigere: de tok båten. Jobb på Amerikalinjens båter, som potetskrellere, oppvaskere og i heldigste fall musikere. De fikk oppleve de legendariske New York-klubbene, der de kunne sitte ringside og "ta på" Charlie Parker, Clifford Brown eller Miles Davis.

Men de som ikke kom seg over "dammen", kunne likevel nyte utenlandske gjestemusikere som av og til landet på norsk jord. Selv om nordmenn sendte misunnelige blikk til nabolandene, ble faktisk 50-årene en gullalder - relativt sett - for konserter med amerikanske stjerner.

Tiåret ble innledet med Benny Goodman's legendariske konsert på gressmatta til Bislett stadion (med bl.a. Roy Eldridge og Zoot Sims). Høsten 1951 var trompeteren Hot Lips Page og trombonisten Tyree Glenn engasjert til konserter sammen med norske musikere, men det var først etter Louis Armstrong's besøk høsten 1952 det begynte å ta av litt.

Jazz at the Philharmonic kom med Lester Young, Oscar Peterson og Ella Fitzgerald i februar 53, og Lionel Hampton's store orkester gav fire konserter på høsten. Og så tok det virkelig av i 1954: En rad konserter anført av Jazz Club USA (Billie Holiday m.fl.), Jazz at the Philharmonic, Count Basie, Woody Herman, Nat King Cole, Anthony Ortega, Albert Nicholas og en rekke europeiske orkestre.

Det var først og fremst Oslo som fikk glede av slike besøk. Trønderklubbene var til gjengjeld flinke til å skaffe svenske band, og en og annen "stjerne" hedret distriktene med korte turnéer - f.eks. trompeteren Teddy Cotton (1956) som først reiste rundt med et dixielandband, like etter skapte han "rocke­opp­tøyer" på Møre sammen med Pete Brown og Kristian Bergheim!. The Spree City Stompers fra Berlin fikk militær flyassistanse for å besøke jazzklubben i Bodø i 1954, utvilsomt en stor opplevelse for nordnorske jazzentusiaster.

Etter toppåret 1954 la utenlandsbesøkene seg på et stabilt nivå - ganske lavt i forhold til nabolandene. Oslo ble fortsatt favorisert i Norge, og mang en ungdom måtte tømme sparebøssene for en togtur inn til hovedstaden for å høre autentisk amerikansk jazzmusikk. Den første av de store jazzmusikerne som la en omfattende turné utenfor Østlandsområdet, var Stan Getz i 1959. Men glisne benkeradene lærte arrangerende idrettsklubber at det fantes atskillig sikrere inntektskilder. Etter en ny Getz-turné i desember måtte et medlem av Tønsberg Jazz Society tømme postsparebankboka for å betale musikerne. Var ikke provinsen moden, selv i 50-tallets siste dager, for en så fremragende musiker som Stan Getz?

Flukten til Sverige

Stjernene drog altså mest forbi. Stockholm var en jazzmetropol som kunne konkurrere med Paris og London, det virket som det strålte en jazzakse fra kontinentet ut i nordøstlig retning til København-Göteborg-Stockholm - den strøk forbi dette rare fjellandet i Europas utkant.

Sverige hadde tidlig et forsprang - mye på grunn av krigen de slapp. Ved inngangen til 50-tallet hadde Sverige to stødige jazzblad. Landet skapte verdensberømtheter som Roffe Ericson, Lasse Gullin og Bengt Hallberg. I de svenske platebutikkene var det et jazzutvalg som nordmenn bare kunne drømme om. Sverige ble naturlig nok en magnet også for våre fremste musikere.

Det begynte allerede på 40-tallet med Rowland Greenberg, Pete Brown, Lulle Kristoffersen, Bjarne Nerem, Kristian Bergheim og Ivar Wefring - dog med korte opphold.

På 50-tallet fortsatte Rowland Greenberg med jevnlige besøk, kortvarige opphold hadde Arne Hermandsen, Mikkel Flagstad, Kristian Bergheim, Einar Iversen og Tor Hauge - av lengre varighet ble det for Bjarne Nerem (1952-73), Ivar Wefring (1953-63), Egil "Bop" Johansen (fra 1954 - ennå ikke kommet tilbake), Andreas Skjold (1954-75) og John Kongshaug (fra 1958 til han døde i 1995).

Bjarne Nerem (t.v.) og Mikkel Flagstad tidlig på 50-tallet i Sverige. Foto: Stig Gabrielsson.

På skive

Norge var et lite marked og plateimporten var beskjeden - for ikke å snakke om egenproduksjonen. Det å spille inn en jazzplate i Norge var nærmest en sensasjon gjennom hele 50-tallet. Den totale norske jazzplateproduksjon inneholder 125 (for det meste treminutters) låter og kan rommes på 5 CD-er!

De ivrigste entusiastene holdt seg àjour gjennom egenimport av plater, eller ved kjøperaid til nærmeste svenske by. For alle de andre ble impulsene mye preget av hva som ble tatt inn av plater, av hva som fikk bred presseomtale, hva som var populært.

Og hva slags plater ble presentert i Norge?

I landets største avis, Aftenposten, var Tor Lauritzen og Syver Reff flittige plateanmeldere, men det handlet overveiende om swing og mainstream. En kort periode 1951-52 ble det anmeldt noen moderne plater, men det var ganske snille versjoner fra Stan Kenton's repertoar, Woody Herman's Early autumn, George Shearing's populære September in the rain og Stan Getz' Ack Värmland du sköna. I november 1953 ble Dizzy Gillespie for første gang anmeldt, en plate der han var akkompagnert av et lite revolusjonerende strykeorkester. Først på tampen av 1955 ble det anmeldt en EP med Charlie Parker.

Det var altså ikke lett for vanlige folk å holde seg orientert om tidens strømninger. Et beskrivende eksempel fra Steinkjer Jazzklubb: I mars 1955 var Charlie Parker tema i klubbens obligatoriske kåseri. Men det ble dårlig med lydeksempler - kåsøren hadde nemlig ingen plater med ham...

På vei mot 60-tallet

Siste halvdel av 50-tallet var mye preget av en ny hardtswingende ekspressiv jazz, omtalt som forskjellige former for nybop/neobop (Miles Davis/Clifford Brown/Sonny Rollins/John Coltrane), budskapsjazz (Art Blakey) og souljazz (Horace Silver).

Impulsene nådde etter hvert Norge på nymotens EP- og LP-plater - selv om det ennå tok tid: I april 1958 ble Miles Davis' historiske "Walkin'" (fra 1954) presentert for leserne av Jazz Society - men anmelderen kunne fortelle at han etter egenimport hadde eid denne platen i tre år...

Unge musikere som Atle Hammer, Erik Amundsen, Bjørn Johansen og Karin Krog stod fram, tydelig påvirket av den nye musikken. Ved amatørens NM kom navn som Kåre Grøttum, Lars Sandsgaard, Tore Sandnæs, Svein-Erik Gaardvik, Ole Jacob Hansen, Ditlef Eckhoff, Bjørn Jacobsen og Frode Thingnæs fram i lyset. I Trondheim hadde Asmund Bjørken nettopp kjøpt seg altsax, fikk høre Cannonball Adderley og ble frelst...

Interessen ble fanget

På 20-, 30- og 40-tallet var jazz ungdomsmusikk - og forble det. Man vokste fra seg de hotte rytmer når man ble voksen, satt og ansvarlig. På 50-tallet var jazz fortsatt ungdomsmusikk - men det skulle vise seg at mange beholdt sin interesse, på tross av 60-tallets frijazz, Beatles og visebølger eller 70-tallets jazzrock. Mange av de omtalte musikerne er fortsatt aktive og vitale improvisatører. På festivaler, konserter og klubber dukker det opp gråhårede mennesker som naturligvis krever å bli tatt på alvor. Sånn sett bød 50-tallet på noe nytt - kanskje det var en gullalder?

Artikkel er basert på bearbeidete utdrag fra boken "Cool, kløver & Dixie" av Bjørn Stendahl og Johs Bergh (Norsk Jazzarkiv, 1997).

Bjørn Stendahl