Den siste entusiast, kalte vi ham. Det kalte vi ham år etter år.

Når Gerhard Aspheim mente at noe ikke fungerte, tro han til. Hans karakteristiske skuldertrekninger var signalet på at noe måtte gjøres!
Gerhard Aspheim fulgte norsk tradjazzhistorie så lenge den har eksistert. Han var norsk tradjazzhistorie. Sommeren 1949 var han i sitt nittende år, var bitt av New Orleans-basillen og dro til Paris for å høre Claude Luter, Sidney Bechet andre tradjazzkjemper. Hjemme spredte han budskapet, frelst og entusiastisk som bare Gerhard kunne være, og det året ble det skapt tre tradjazzband i Oslo-området. Gerhard ble trombonist i «Dixie Serenaders» på Stabekk, sannsynligvis det beste av dem.

I forslag til Statsbudsjett som ble framlagt i dag, 13. oktober, har Norsk jazzarkiv fått en knapp indeksregulering av sitt tilskudd. Arkivet er oppført med kr 1.171 000, en økning på kr 36.000.