Artikkelen er også publisert i jazzbasen.no.
Den første verdenskrigs avslutning var samtidig startskuddet for den europeiske "jazz"-historie. Etter at Tyskland la ned våpnene 11.11.1918 gikk det ikke mange månedene før den nyeste amerikanske mote slo inn over kontinentet - i 1919 skulle alt være "jazz".
Original Dixieland Jazz Band kom til England tidlig i 1919, bandets plater ble distribuert i Skandinavia samme året, Ernst Rolf gjorde innspillinger med "Svenskt Jazzband", og Sidney Bechet startet sine turnéer i Europa og oppnådde anerkjennelse også i "seriøse" kretser.
Folk flest forbandt ikke "jazz" bare med musikk i 1919. "Jazz" dekket alt som var vilt og nytt og moderne, særlig forbundet med dans og ulåter. "Jazzdansen" ble lansert i Skandinavia i 1919, og ved juleballet på Frogner skole, Kristiania, ble motedansen demonstrert. I Trondhjem spilte mandolinorkestret "The Jazzband" i studentenes revy - som ganske enkelt het JAZZ.
Jazzens inntog kom brått etter verdenskrigen, men var forberedt gjennom kjennskapen til tidlig amerikansk underholdningsmusikk med røtter i de amerikanske negres folkemusikk. Minstrel-show og negro spiritual-grupper hadde turnért i Europa allerede på 1800-tallet. "Cakewalk"-musikk og ragtime ble lansert i 1890-årene, først og fremst ved de berømte marsjorkestre. Den norske komponisten Oscar Borg introduserte cakewalk-melodien "Georgia Camp Meeting" i 1897, og vi har funnet norske innspillinger av samme melodien på fonogramruller i 1906. Fra 1908 og utover gjorde norske trekkspillere en rekke innspillinger av ragtime-melodier og annen jazz-beslektet amerikansk musikk. I 1913 begynte Den Norske Amerika linjen med regelmessig passasjertrafikk over Atlanteren, og gjorde det lettere å importere plater og noter.
Til Norge kom de første utenlandske jazzband i januar 1921. Offentlig dans hadde slått gjennom på Kristianias restauranter året før - og byen ventet på det første "ekte jazzband". Grand hotell introduserte den engelske kvartetten Feldman’s Jazz-band, og til Bristol kom "The 5 Jazzing Devils" - i følge annonsen direkte fra Amerika. Av disse første gjestende jazzmusikere var det 6 fargete, hvilket skapte mer oppmerksomhet enn den musikken de presterte. Bortsett fra trompeteren Arthur Briggs gjorde ingen av navnene seg bemerket i jazzhistorien, og vi antar det dreide seg om omreisende music hall-artister, noen av dem muligens gjenværende soldater fra første verdenskrig.
Et par måneder senere, i mars 1921, kom et nytt orkester til Bristol: Jack Harris’ Premier Syncopated Five. Også dette bandet uten "historiske" navn, unntatt den kanadisk-engelske bandlederen som ble kjent i Skandinavia ved sitt langvarige opphold i Norge og Sverige. Avisintervju og omtaler gir en anelse om jazzmusikkens karakter hos Jack Harris: En ledig og rytmisk musikk, spilt etter hukommelse i stedet for noter, med enkle variasjoner av melodiene, synkopert rytmikk, nye orkesterklanger ved hjelp av saksofon, banjo, trommer og raritetsinstrumenter, dog tilpasset europeisk salongmusikk.
De første utenlandske musikerbesøk var viktige inspirasjonskilder for de første "jazzband" i Kristiania. Fiolinisten Lauritz Stang hadde dannet sitt tenåringsband i 1920, og tok fort opp de nye musikalske moter. En annen ung mann, pianisten Amund Enger, sto fram i et par jazzgrupper anno 1921. I Bodø oppsto samme år et 15 manns orkester, Bodø Jazz Band, og i 1922 ble Trondhjems Kommunistiske Ungdomslags Jazzband dannet. Rundt idrettsklubben "Speed" i Kristiania oppsto det i 1922 mindre band, bl.a. med trommeslageren Ola Nyhaug og Harald Jaang.
Disse norske "jazzpionérer spilte tidens populære dansemelodier og var meget fjernt fra det ettertiden vil kalle jazz. De typiske besetningene besto gjerne av klarinetter eller fioliner, piano, banjo og trommer. Musikken ble hentet fra innkjøpte noter - eller fra plater med populærer jazzdanseband som amerikanske Paul Whiteman’s og Art Hickman’s orkestre eller engelske Savoy Quartet og Jack Hylton’s Queens’ Dance Orchestra.
 |
|
Casino Dance-Band, Oslo, 1925 - 1928. Fra venstre: Kristian Hauger, Eugen Martinsen, Oscar Nielsen, Guttorm S. Frölich og Ola Nyhaug.
|
Saksofonen kom inn i norsk jazz omkring i 1923. I Lauritz Stangs orkester tilegnet Stang og Leif Tenge seg ferdigheter på jazzens nye viktige instrument. I Ålesund sto altsaksofonisten Magne Flem fram i byens "Mascot Jazzband" (23), I Kristiania dukket de unge saksofonistene Gustav Upp, Egil Langbrecke og Einar Hoff opp i legendariske "Synco Ramblers" (24) og "Snappy" (25), og i Trondhjem dannet Jan Kjærstad og Gunnar Almaas en saksofonduo i kvintetten "Chari Vari" (25). I sistnevnte band debuterte den 14 år gamle banjoisten Johnny Røstad og trommeslageren Rolf Johansen. "Chari Vari"s musikere har en spesiell plass i Trondhjems jazzliv, med dette guttebandet var sannsynligvis et rent skramleorkester.
Den typiske norske jazzbandbesetning midt på 20-tallet var blitt 1-2 saksofoner, fiolin, piano, banjo og trommer. Jazzbandet "Sixpence" ble dannet omkring 1923 og hadde en slik besetning. Det var pianisten Fenger Grøn som hadde kommet hjem fra USA med mange nye lærdommer og hadde tatt initiativet til dette uhyre populære Kristiania-bandet.
Radiolytting var nå blitt den nye inspirasjonskilde. Fra England strømmet radiosignalene til krystallapparatene, og ut kom dansemusikken fra Savoy hotell eller fra de populære orkesterledere Jack Hylton, Bert Ambrose, Henry Hall og Jack Payne. Norsk kringkasting var også blitt en realitet, og fra Kristiania gikk Kristian Hauger på lufta med sitt "Pan Jazzorkester" (1924), fra Trondhjem utgikk det sendinger med "The Bonny Band" (26), og fra Tromsø likedan - men der dreide det seg om byens eget populære "Bonny Band".
Landets restauranter sørget til vanlig for en ganske alminnelig dansemusikk, lett inspirert av "jazzalderen". Av og til slo man til med et gjesteorkester. Etter Jack Harris var "Manhatten Five" (med trommeslageren Bill Harty) det mest omtalte i Kristiania. Men i 1926 spilte faktisk Sidney Bechet på Casino Teater og Grand hotell - uten at noen lot seg merke med det. Begrepet "autentisk New Orleans-musikk" var på det tidspunkt ukjent for norske jazzmusikere.
Restaurantpodiet var imidlertid ikke bare forbeholdt jazzmusikere fra utlandet. Kristian Hauger hadde i 1925 oppnådd et ry som jazzpianist og ble ansatt som kapellmester på Casino Restaurant. Her samlet han det første faste restaurantorkester med en del musikere utgått fra jazzmiljøet, med den typiske 20-tallsbesetningen sax/fiolin/piano/trommer.
 |
|
Kristian Hauger Jazzorkester, Hotel Bristol, Oslo, 1928 - 1930. Fra venstre: Kristian Hauger, p, Walfred Andersen, v, Ernst Olsen, bjo, Erling Gammeleng, s. Harald, Jaang, dr Jules de. Vries, s, Håkon, Buntz, tp, Trygve Fjelldalen, tb.
|
Kristian Hauger hadde åpnet veien for profesjonalismen i norsk jazz. I Trondhjem fulgte Teaterkaféen opp og ansatte Jan Kjærstad som kapellmester i 1927. Han tok med seg et par av vennene fra Cahri Vari og dannet byens første profesjonelle jazzband (sax/fiolin/piano/banjo/trommer) - om enn av noe kort varighet. I 1927 åpnet Røde Mølle i Oslo med amerikanske Don Parker’s orkester, hvori opptatt nordmannen Erwin Dahlgren på sousaphon. Dahlgren gikk raskt over til kontrabass og regnes som den første norske rytmebassist. I 1927 åpnet også Skansen restaurant i Oslo, med stor åpningskonsert hvor trompeteren Haakon Buntz og trombonisten Trygve Fjelddalen debuterte i hovedstadens jazzmiljø.
Noe nytt var skjedd: Messinginstrumenter og kontrabass ga nye og spennende orkesterklanger. Og enda viktigere: Improvisasjon var blitt et begrep. Årsaken kan man finne i tidens nye amerikanske plater, innspilt av hvite musikere i Chicago og New York, musikere som hadde fattet noe av jazzens genuine innhold. I siste halvdel av 20-tallet ble det distribuert plater med solister som Phil Napoleon, Red Nichols, Miff Mole, brødrene Dorsey, Adrian Rollini, Frankie Trumbauer, Eddie Lang, Frank Signorelli, Arthur Schutt og Bix Beiderbecke.
Disse nye impulsene nådde også amatørbandet Sixpence, som i 1927 sto fram med sin fornyede besetning: Gustav Upp, Egil Langbrecke og Einar Hoff, saksofoner, Johan "Jottit" Johnsen, fiolin, Ulf Arnesen, piano, og Ragnar Grøn, trommer. Sixpence ble hovedstadens mest populære jazzband, spilte ved slottsball, i ambassadene og i det fornemme selskapsliv, og var den første jazzgruppe som fikk spille i Universitetets Aula (27).
På Røde Mølle ble norske orkestre engasjert fra 1928 og utover - med nye profesjonelle musikere som for eksempel trompeteren Willie Vieth og saksofonisten Yngvar Wang. På Bristol ble Kristian Hauger kapellmester i 28, med en utmerket jazzbesetning.
Ved Norsk Musikerforbunds landsmøte i 1928 ble det enstemmig vedtatt at "saxophonen anerkjennes som orkesterinstrument". Spørsmålet om jazzmusikere skulle innlemmes i musikerforeningene, var tatt opp til heftige diskusjoner. Fra 1930 var den muligheten til stede, i alle fall i Oslo Musikerforening.
På tampen av "jazzalderen" florerte amatørmusikklivet som aldri før. Kommende norske stjerner som Svein Øvergaard og Finn Westbye var i full aktivitet. Trompeteren Thorleif Østereng og saksofonisten Leif Bolin utgjorde en del av "Columbia Brothers". I Trondhjem var en rekke jazzband registrert - det hotteste het "The Jazz Kings". I Tromsø skapte "Bonny Band" og "Melody Boys" sin lokale musikkhistorie; også i Bergen hadde det dukket opp flere "jazzband", hvorav "Charley Band" er det mest kjente.
Etter bankkrakket i 1929 spredte den økonomiske depresjonen seg til hele den industrialiserte del av verden, også til Norge. Dermed forsvant "jazzalderen" - og "jazzen" i den betydning den stort sett hadde hatt: den glade, rytmiske og løsslupne dansemusikk til banjoakkompagnement. Alt som var markedsført under jazz-begrepet hadde ikke nødvendigvis hatt noe med den genuine musikkformen å gjøre.
Samtidig som det kriserammede samfunnet tok en viss avstand fra jazzalderens ansvarsløshet, fikk de oppriktige jazzinteresserte en ny viten som gjorde at også de tok avstand fra 20-tallets "jazz". Tidlig på 30-tallet slapp plateselskapene for alvor ut sine skjulte skatter av autentiske jazzopptak - med musikere som Louis Armstrong, Duke Ellington, Luis Russell, Fletcher Henderson, Fats Waller, Earl Hines, Don Redman, Benny Carter, Coleman Hawkins og Henry Red Allen. En ny verden åpenbarte seg - så fjernt fra Paul Whiteman og populær engelsk dansemusikk at jazzmusikken ble en minoritetsmusikk for de genuint interesserte. For å holde en avstand til gammel og misvisende lærdom, het det nå ikke lenger "jazz", men "hot" eller "new rhythm style".
I og med at jazzen mistet sin popularitet, forsvant også mange av amatørgruppene. Også restaurantorkestrene gikk en mer jazzfattig tilværelse i møte. I Oslo var de fleste jazzmusikerne samlet i Thode Fagelunds Bristol-orkester (30-33) og i Røde Mølle Melody Boys.
I Trondhjem var derimot 1930 innledningen til en liten blomstringstid for jazz. Altsaksofonisten Willy Olsen ("Will Willys") var kommet fra USA og ble ansatt som kapellmester på Teaterkaféen. Gamle venner fra kaféens 1927-besetning kom til og dannet et hot ensemble som i 1931-32 gikk under navnet Otto Hagerup’s Jazz-vikinger. Også Britannia hotell fant det økonomisk mest forsvarlig å satse på jazz i en ellers depressiv tid, og ansatte Fred Minsaas som kapellmester i 1930. Minsaas-orkestret ble også byens lokale radio-ensemble.
Jack Harris besøkte Trondhjem sommeren 1930 og ga impulser til "the snappy style". Det var da trøndermusikerne begynte å spille åttendeler på "2 og 4". En blomstringstid, hvor jazz var blitt lyttemusikk og Studentersamfunnet arrangerte jazzkonserter, hvor studentenes eget "Bodega Band" selvsagt deltok.
Det bergenske "Charley Band" var på 30-tallet trådt inn i de profesjonelles rekker, under navnet "The Rhythmic Six".
I Oslo var Kristian Hauger jazzens "grand old man" (over 25 år) og hadde vært aktiv i egne grammofonorkestre og i Chat Noir-orkesteret. I 1932 fikk han i oppdrag å danne et radiodanseorkester, foreløpig engasjert for 20 sendinger. Fra 1934 fikk bandet en mer permanent tilværelse i NRK. Noe fast ansettelse ble det aldri, og orkestermedlemmene var plukket fra forskjellige band, for eksempel Scala Teater’s orkester. Dette revyorkesteret hadde sin debut i mars 34 og inneholdt flere av våre beste jazzmusikere.
I mellomtida hadde fire unge jazzmusikere dannet den første utgaven av "Funny Boys" (1932-34). Bandet spilte på Røde Mølle og Skansen. I mellomtida hadde også jazzpublikummet hatt sitt første møte med en ekte representant for hotmusikken, Louis Armstrong and his Hot Harlem Band, november 1933. Bandet fikk en blandet mottakelse, men var med på å sette i gang en debatt om hva som var "ekte hot" eller ikke, satte muligens noen skillelinjer mellom de som var "innenfor" og de som var "utenfor".
I første halvdel av 30-tallet ble det utvilsomt lagt sporer til en bedre jazzforståelse hos musikkinteresserte nordmenn. Den genuine jazzinteresse hadde i utlandet allerede resultert i Dansk Jazzmusikk-Forening (31), Hot Club de France (32) og British Rhytm Club (33). Jazzbøker og jazzblader var kommet på markedet - det var ingen grunn til å være uinformert.
 |
|
Willie Vieths Kaba-orkester (1934). Fra venstre: Gunnar Sønstevold, Julle Ellensen, Per Brunn-Lie, Finn Westbye, Svein Øvergaard, Kalle Engstrøm, Willie Vieth, Yngvar Wang, Karoly Farkas.
|
Siste halvdel av 30-tallet ble innledet med en norsk suksess i utlandet. I desember 1934 hadde fire musikere brutt ut av Willie Vieth’s Kaba-orkester og dannet en nytt Funny Boys. Det var Kalle Engstrøm, Gunnar Sønstevold og Svein Øvergaard fra den gamle kvartetten, og som nytt medlem gitaristen Finn Westbye. De fire satte kursen sydover og skaffet seg jobber nok til fire Europaturer i løpet av de første par årene. Hjemme i Oslo spilte bandet på Skansen, Merkur, Dronningen og Sisseners Bar (Kaba), og gjorde disse stedene i tur og orden til byens "jazzsentra". Funny Boys ble utvilsomt hovedstadens mest populære jazzband, og det sto for den første "bevisste" norske jazzinnspilling i 1938, helt på tampen av sin karriére.
Før Funny Boys hadde norske jazzmusikere blitt dokumentert ved plateinnspillinger, men det var som regel ved beskjedne solistinnslag eller korte jazzmessige orkesterarrangementer i forbindelse med innspillinger av tidens populærmusikk. Selv blant disse korte innslag finner vi svært lite av egentlig jazzverdi før 1935.
Trompeteren Willie Vieth var en musiker som markerte seg i de tidlige jazzpregede plateinnspillingene. Han hadde spilt omkring Europa i første halvdel av 30-tallet, bl.a. med ungarske jazzmusikere. På Kaba ledet han et utmerket ensemble fra 34 til 36 og sto fram i konserter med forsterkede jazzorkestre. Fra 36 til 39 var Willie Vieth kapellmester på Bristol og ledet et dyktig 8 manns orkester.
Om Funny Boys gjorde den første "bevisste" jazzplate i 38, hadde det selvsagt skjedd oppriktige jazzforestillinger på konsert og i radio. Bevarte opptak fra 36 og 37 med Kristian Haugers Radiodanseorkester beviser det. Musikerne til dette studiobandet ble stort sett hentet fra Chat Noir og Scala Teater. Radiodanseorkestret ble et uhyre populært og velspillende ensemble og holdt det gående til høsten 38 - og er selvsagt dokumentert ved en rekke schlagerinnspillinger.
 |
|
Funny Boys på Sissners bar i Oslo (1938). Fra venstre: Svein Øvergaard, Finn Westbye, Kalle Engstrøm , Gunnar Sønstevold.
|
I Bergen led byens jazzmusikere under arbeidsledigheten midt på 30-tallet. For ikke å sitte med hendene i fanget, dannet de storbandet "The Rhytmicans", som holdt konserter og spilte foran kinoforestillingene. Orkesterets ledere var den utmerkede trompeter Lasse Dahl og den ivrige trommeslager Edgar Meyer Olsen.
De små jazzgruppene var også inne igjen etter en dvale i de "hardeste" 30-åra. Foruten Funny Boys oppsto profesjonelle småband som "Hot Kiddies" (fra 1936, ledet av trommeslageren Per Gregersen) og Alf Søgaards orkester på Humlen (fra 36). I Trondheim var det blåst liv i det studentikose "Bodega Band", og i Oslo gjorde amatørgrupper som "Yankee Band" og "Hot Dogs" seg populære.
Jazz var nå blitt en "seriøs" musikk. Tilgangen på autentiske jazzplater var forbedret, "hot musikk" og "rhythm music" ble gjenstand for mer inngående studier. I 1936 ble det dannet "rytmeklubber" i Oslo og Trondheim; året etter ble Norwegian Rhythm Club Association dannet.
Europa var blitt marked for amerikanske musikere, som enten dro ut på turnéer fra USA eller slo seg ned for noen år, fortrinnsvis i Paris. Coleman Hawkins var én av dem. Han kom på Oslobesøk i mai 1935 og spilte "med sin smektende gullsaksofon" på Bristol under kapellmester Willy Johansens ledelse (og med Robert Levin ved flygelet!). Det skulle gå nesten to år før neste store stjernebesøk: Jimmie Luncefords orkester i februar 37. Men fra da tok det ikke lang tid mellom hver gang jazzentusiastene kunne ta på seg finklærne og møte sine verdensberømte ideoler.
De siste hektiske år av 30-tallet, da storpolitikken lekte sitt farlige spill på kontinentet og våpensmiene gikk på overtid, da opplevde også Norge sin foreløpige mest hektiske blomstringstid for jazz. Fra nå av het det helst "swing". Entusiastene samlet seg i swingklubber fra Drøbak til Trondheim, fra Hamar til Bergen, plateselskapene spredte ut sine "swing series", og impressariobransjen fulgte opp. I løpet av de to siste år før krigsutbruddet fikk Oslo besøk av Nat Gonella and his Georgians, Edgar Hayes and his Blue Rhythm Band, Leon Abbey’s Swingtime 38, Fats Waller, Joe Daniels and his Hot Shots, Quintette du Hot club de France, Mills Brothers, Duke Ellington and his Orchestra, Miss Valaida Snow og Svend Asmussen - for å nevne de viktigste.
Restaurantlivet hadde gode tider - de negative forventningene skapte gode høykonjukturer på mange måter. I nyåpnede Regnbuen hadde Kristian Hauger samlet et 12 manns orkester av kompetente jazzmusikere, mange av dem hadde vært med i radioorkestret. På humlen ledet Alf Søgaard fortsatt sin utmerkede kvintett, fra 39 utvidet til sekstett ved den gamle "funny boy" Kalle Engstrøm. På Bristol hadde Øivind Bergh overtatt ansvaret; 10-mannsorkestret der var også besatt av en del jazzmusikere, anført av kapellmesterens innsmigrende fiolin.
 |
|
String Swing. Fra venstre: Arild Iversen, v, Robert Normann, g, Fred Lange-Nielsen, b, Finn Westbye, g.
|
Fiolinen hadde i alle år vært et sentralt instrument i norsk "jazz". I denne jazzens gullalder ble den nok fortrengt av gitar og kontrabass, men fant sin viktige rolle i den nye "string swing"-bevegelsen, etter forbilder i den franske hotklubb-kvintetten, Joe Venuti, Svend Asmussen eller Stuff Smith. Freddie Valier String Swing eksisterte i 1938-39 og spilte inn 6 platesider. Fiolinist var Arild Iversen, Robert Normann var sologitarist, Finn Westbye kompgitarist og Fred Lange-Nielsen bassist. Disse fire holdt sammen i flere år og det ble et meget populært konsert- og plateband, enten i Robert Normanns navn eller ganske enkelt under navnet "String Swing". Gunnar Sønstevold gjorde string swing-innspillinger med Sven Asmussen i 39, samtidig som den unge fiolinisten Frank Ottersen debuterte med sitt "Frankie Swingers".
Robert Normann var førkrigstidas store swingsolist, en eminent musiker av internasjonal klasse. Han ledet flere egne grupper, samtidig som han var engasjert i "Hot Kiddies" (eller Gunnar Dues kvartett) på Lidoen eller var solist med Oslo Swing Club’s Band.
Rowland Greenberg hadde åpenbart sitt usedvanlige talent i disse hektiske år. Hans hovedbase var "Hot dogs", den entusiastiske swingkvartetten med Fren Dahl, piano, Fred Lange-Nielsen, bass, og Sten Lorentzen, trommer. Denne gjengen dannet grunnstammen i Oslo Swing Club’s Band.
Freelance-markedet lokket flere jazzmusikere til seg. Forskjellige swingende besetninger oppsto, under ledelse av Cecil Aagaard, Per Gregersen og Finn Westbye. I disse gruppene var den allestedsnærværende bassist Fred Lange-Nielsen, pianistene Gunnar Sønstevold og Ernst Aas, og ikke minst det unge fenomenet på trompet, altsax og tenorsax: Arvid Gram Paulsen.
I Trondheim hadde tidligere "hot dog" P.A.M. Mellbye tatt plass i studentmiljøet og bragte "Bodega Band" opp til nye høyder. Saksofonistkollega Harry Benjaminsen var trøndernes egen swingstjerne, var ansatt i Jonny Røstads fine orkester på Müller hotell og drev egen kvartett på fritida.
I Vestlandets hovedstad var Bergen Rytmeorkester dominerende i byens jazzliv. Iherdige Thorleif Larsen var initiativtaker og trommeslager; flere av kjenningene fra gamle "Rhytmicans" var med: for eksempel trombonisten Mikal Kolstad, saksofonisten Frantz Espedal og pianisten Arthur Wichstad.
Litt lenger syd i landet var det oppstått nye rytmikanere. To Stavanger-band, Snappy Swingers og Swing Boys, gikk sammen og dannet et større band under navnet The Rhytmicans. Det rakk sin debutkonsert to måneder før krigen kom.
Krigsutbruddet kom så ubeleilig for norsk jazz. Akkurat da var swingepoken på sitt beste - eller den var på vei mot en større blomstring - hvem vet?
Bjørn Stendahl