illustrasjonsfoto_til_web (15) kopi.jpg

Artikkelen er også publisert i jazzbasen.no.

Utskriftsvennlig versjon

Sigarett Stomp - Jazz i Norge 1940-50


1940-1945

Øivind Berghs Bristolorkester, Hotel Bristol, Oslo, 1940-1941. Fra venstre: Finn Westbye, Sverre Bergh, Thorleif Østereng, Maritza Litauer, Øyvind Gulbrandsen, Bobben Hagerup, Alf Malm, Øivind Bergh, Erwin Dahlgren, Leif Bolin, Egil Staal.

Den andre verdenskrig kom til Norge den 9. april 1940. Det nøytrale landet lå i utkanten av Europa, det ble kastet inn i det storpolitiske oppgjøret, men ble aldri en krigsskueplass i mellomeuropeisk målestokk. Krigen ble relativ mild i Norge, men allikevel var det en tid med ofre og forsakelser, hvor hvert døde eller ødelagte menneske var ett for mye. Okkupasjonstiden skapte motstandsfolk og medløpere, helter og profittører, noen flyktet og noen fikk seg endelig arbeid etter mange år med arbeidsløshet. Okkupasjonen bragte forbud og begrensinger, meningsterror og restriksjoner, men på en annen side en til tider vital kulturell aktivitet. På godt og vondt.

I de første to måneder foregikk det tyske felttoget - selve krigen. En rekke byer og steder ble bombet i grus. I begynnelsen av mai ble motstanden oppgitt i Sør-Norge, i begynnelsen av juni ga de allierte styrker opp i nord, og Norge var definitivt okkupert av Tyskland.

Kongen og regjeringen var reist til England. Gjenværende politikere og myndighetspersoner forsøkte å komme i forhandlingsposisjon med okkupantene. Den linjen ble brudt høsten 1940, og Nasjonal Samling ble gjort til det eneste lovlige politiske parti, til tyskernes støttespillere. Fra da av begynte en systematisk nyordning av det norske samfunn.

Samtidig som frontene nå var blitt klare, begynte dagliglivet å fungere igjen, så normalt som det var mulig. For jazzmusikerne hadde okkupasjonen kommet meget ubeleilig, midt i en tilsynelatende gullalder for jazzmusikken. Felttoget og den nærmeste tiden måtte derfor bare utgjøre en pause i et vitalt underholdningsliv. Fra høsten 1940 var det igjen en stigende aktivitet, mot en fortsatt blomstringsperiode for jazz, danse- og underholdningsmusikk.

Like før okkupasjonen var det stor aktivitet i dannelsen av rhythm clubs og swing clubs rundt om i landet. Felttoget tok knekken på noen få av dem, men fra høsten 1940 ble det igjen dannet nye klubber. I 1941 var bortimot 25 norske jazzklubber i drift. Denne optimistiske tid inspirerte også til å lage et eget jazztidsskrift. Bladet med det nøytrale navn Musikknytt kom med sitt første nummer i februar 41 - samtidig som noen i trekkspillmiljøet satte igang med sitt blad Rytme.

Begynnelsen av 1941 skulle imidlertid by på en del vanskeligheter for det rytmiske liv. Tidlig på vinteren gikk det ut signaler om fornorskning av språk og begreper. Man begynte å skrive om rytmemusikk i stedet for swing, om strengemusikk i stedet for string swing. Samtidig ble det innført tekstsensur for de som skulle opptre ved vokalkonserter og teatre. Dertil kom det krav om at alle foreninger skulle la seg registrere.

Jazzfolket hadde fått grunn til å frykte at klubbene deres ville bli utidig kontrollert eller endog forbudt. De fleste av dem gikk fra da av inn i en skjult og delvis hemmelig tilværelse. Da det ble kjent at private syklubber var unntatt fra registreringsplikten, forsvant noen av Oslo-klubbene - og dukket opp som "syklubber".

Fornorskningsprosessen gikk ikke så lett som myndighetene ønsket. I løpet av sommeren 41 ble det derfor foretatt en del innskjerpninger, og fra august forsvant endelig ordet swing ut av norsk presse. Riktignok ikke helt konsekvent, enkelte "brølere" forekom fra tid til annen. Ordet jazz var det litt friere omgang med. Så sent som i 1944 ble det reklamert med jazzorkestret til Heinz Wehner - en tysk swingmusiker som var sendt til Norge i 1941 for å lede den nazifiserte kringkastingens jazz- og danseorkester!

På tross av tilstramningene i 1941 hersket det de fleste steder et vitalt og aktivt jazzliv. På forsommeren opplevde man blant annet heftige avisdebatter om jazz, i Drammen, i Oslo (Aftenposten), i Kristiansand og Porsgrunn. Polemikken i Kristiansand (avisen Fædrelandsvennen) kunne bare stoppes ved at leserbrevspalten ble nedlagt!

På høsten 41 kom en ny betydelig forordning. Radiolytting ble forbudt for alle som ikke var medlemmer av NS - radioapparater ble samlet inn over hele landet. Men det betydde blant annet én ting: økende behov for levende musikk. 1942 skulle bli et enda mer aktivt år for jazz-, revy- og underholdningsmusikere.

Rowlands orkester, januar 1941. Gordon Franklin, ts, Arvid Gram Paulsen, as, Robert Normann, g, Kjell Bjørnstad, Frank Hansen, Lyder Vengbo, tb, Rowland Greenberg, tp, Fred Lange-Nielsen, b.

De mest markante jazzmusikerne var unge mennesker som var mer opptatt av musikk enn av krig. Den mest sentrale av dem var trompeteren Rowland Greenberg, som bare var 19 år ved inngangen til 40-tallet. Denne vinteren (39/40) dannet han en kvartett med tidens fineste unge swingmusikere, saksofonisten Arvid Gram Paulsen, pianisten Lulle Kristoffersen og trommeslageren Pete Brown, alle 18 år gamle. Bandet besto i to år, enten som kvartett eller som basis i Rowlands forskjellige større besetninger.

De sterkeste konkurrentene på rytmefronten fant man i "string swing"-miljøet. Med utgangspunkt i Freddy Valier's gruppe på 30-tallet, eksisterte det fra vinteren 39/40 en kvartett med det enkle navn String Swing, senere fornorsket til Robert Normanns Strengekvartett. Gitaristen Robert Normann (født i 1916) er en av de store begavelser i norsk jazzhistorie, klart nok demonstrert i mange plateinnspillinger fra okkupasjonstiden. Strengekvaretten besto i to år - medspillerne var Finn Westbye (kompgitar), Arild Iversen (fiolin) og Fred Lange-Nielsen (bass og vokal).

Robert Normann hadde det første okkupasjonsåret vært ansatt på restaurant "Lidoen" i Oslo, hvor et jazzinteressert publikum hadde funnet glede i attraksjoner som Jack Butler (amerikansk trompeter i Norge 1939-40) og fra 1941 den talentfulle 20 år gamle fiolinisten Frank Ottersen.

Oslo Swing Club: Jack Butler med Ole Wegger, g, Fred Lange-Nielsen, b og Stein Lorentzen, dr.

Av hovedstadens øvrige restauranter swingte det mest på "Humlen" (Alf Søgaards orkester), på "Regnbuen" (Yngvar Wangs orkester med tenorsaksofonisten Harald Barwin) og på Bristol hotell (Øivind Berghs orkester med klarinettsolisten Kalle Engstrøm).

Den førstnevnte "Humlen" ble tidlig i 1941 overtatt av tyskerne og innredet til deres "Löwenbräu". Det betydde at trommeslageren Alf Søgaard måtte finne andre markeder. Som den intitiativrike herre han var, samlet han like godt et 11 manns storband for konserter og plateinnspilling. Idéen var god, trombonisten Trygve Fjelddalen samlet på samme tid et enda større band, på 14 mann, og fra høsten 41 fulgte trommeslageren Fred Thunes opp med flere store besetninger, opptil 20 mann.

Storbandsamlinger skjedde ikke bare i Oslo. Allerede på sommeren i 1940 opptrådte et 14 manns jazzorkester på Hamar. Dette hørte til blant de største; tidens typiske norske storband besto ellers av 11-12 musikere (2-3 trompeter, 1 trombone, 4 saxer, 4 i rytmegruppe).

I det første okkupasjonsåret fantes det permanente band av denne størrelse i Bergen, Kristiansund, Stavanger, Sandefjord/Larvik og Sarpsborg. Det mest stabile av dem var Rhytmicans i Stavanger, det holdt det periodevis gående under hele okkupasjonen. De øvrige hadde sine aktive perioder fram til 1942/43. Andre storband av en viss varighet fantes i Porsgrunn/Skien (1941-43), Hamar (fra 1942), Narvik (1942-43), Drammen (1942-43) og Horten (1943-45).

De fleste var stasjonære rytmeorkestre, best kjent i sitt lokalmiljø. Ett av dem skaffet seg et sterkt renommé utover hjemstedets grenser: Bergens Rytmeorkester med den omtalte "Bergensbrassen". I august 1942 gjennomførte det en turné til Haugesund, Stavanger og steder på Østlandet - en sjelden begivenhet for en 12 manns besetning som ikke var fra Oslo.

Hovedstaden hadde en meget sentral plass i jazzbildet, men det spirte og grodde så mange steder omkring i landet. Noen steder livligere enn andre. Skal vi utheve spesielle miljøer, må det bli følgende (med de mest markante orkesterledere og solister i parentes): Trondheim (Jonny Røstad, Sunda Wentzel, Harry Benjaminsen, Max Moxnes, John Kongshaug), Bergen (Mikal Kolstad, Arthur Wichstad, Øivind Ingebrigtsen), Stavanger (Harry Larsen, Finn Vaaland, Finn Torgrimsen), Porsgrunnsområdet (Fritz Austin, Ivar Reinholdt) og Hamar (Gunnar Elfstedt, Egil Alex Hansen, Henry Gulbrandsen).

Sommeren 1942 ble rytmeepokens foreløpige klimaks. På den tid skal det ha vært omkring 30 klubber i drift - det swingte overalt. Men myndighetenes tilstramningspolitikk fortsatte for fullt. Allerede høsten før hadde bladet Musikknytt funnet forholdene så vanskelig at det gikk inn. Ved årsskiftet 41/42 kom amerikanske plater fortsatt inn til landet, men engelske melodititler ble forbudt - og Rowland Greenbergs ferske plate (15.1.42) kom ikke ut i Norge under okkupasjonen. I mars 42 ble det innført landsomfattende forbud mot offentlig dans. Og fra dette året virket det som om den offentlig utførte jazzen ble litt slipt i kantene. I Porsgrunn kom det for en dag at lokale nazister høsten 42 hadde grepet direkte inn i konsertprogrammet og hindret fri swingutfoldelse.

De nazistiske ideologer var på offensiven. Høsten 42 fant det store "Kulturtinget" sted. NS gikk åpenlyst ut mot jazz, jøder, plutokrater og bolsjeviker. De seriøse musikerne fikk beskjed om å holde seg unna offentlige konserter. Selv om musikerne hadde delt syn på om dette var riktig politikk, gikk man nå inn i huskonsertenes epoke.

Jazzmusikerne var ikke organisert på samme måte som deres seriøse kolleger, og holdt seg stort sett i det synlige kulturbildet. Rene rytmekonserter ble det imidlertid mindre av - rytmikerne gled mer inn i det lystige underholdningslivet, tivoli, kabareter og revyer. Fra tidlig i 1942 ledet Lulle Kristoffersen Book'ns revyorkester, fra høsten 42 var Alf Søgaard orkesterleder ved den nye revyscenen "Edderkoppen". I sistnevnte fikk blant andre Gram Paulsen og Frank Ottersen fast jobb.

Frank Ottersen.

Vinteren 42/43 ble skjebnestunden for den suksessfulle tyske krigsmakt. Styrkene sto fast ved El Alamein og Stalingrad, og folk kunne kanskje se et håp om en avslutning. Men problemene på utefronten førte til enda større skjerpelser hjemme. Etter at tyskernes skjebne var endelig beseglet i Stalingrad februar 1943, innførte okkupasjonsmyndighetene tvungen nasjonal arbeidsinnsats, de stengte en rekke restauranter og la enda sterkere bånd på den gjenværende pressen. De fleste kommunistiske og sosialdemokratiske aviser var stanset allerede i 1940; i mars 1943 var turen kommet til Dagbladet. Samtidig ble jazzomtalene knappe og sure i de fleste andre aviser. Tidsskriftet "Norsk Musikkliv" hadde sluttet å skrive om jazz høsten 42, stoffet ble overlatt til bladet "Rytme" - som så gikk inn høsten 43.

Etter vinteren 1943 gikk Norge for alvor inn i tilstramningenes og i sabotasjenes tid. Også jazzen forsvant, for det meste, fra overflaten. Noen musikere flyktet til Sverige for å få et mulig bedre liv. Andre fortsatte sin virksomhet - og fikk av og til føle at tiden var blitt en annen. I 1943 måtte både Rowland Greenberg og Nils Jacob Jacobsen (president i rytmeklubbforbundet) en tur i kasjotten etter å ha vist jazzfilmer på en kino i Oslo.

Men tida var ikke uten lyspunkter. Som en trass mot de triste stunder gjorde en studiogruppe ved navn Syv Muntre et par betydningsfulle innspillinger. Blant musikerne var Gram Pauslen, Robert Normann, Fred Lange-Nielsen og en ung pianist ved navn Carsten Klouman. Senhøsten 1942 spilte de inn den legendariske "Sigarettstomp", året etter sørget man for platedebuten til den 20 år gamle tenorsaksofonisten Bjarne Nerem.

Fiolinisten Frank Ottersen ble også foreviget i platestudio i denne tid, foruten at han ga konserter med sin "strenge trio" og andre sammensetninger. Hans daglige sjef, Alf Søgaard, besørget storbandsamlinger både i 1943 og 44; den siste krigssommeren bragte han til og med besetningen ut på turné. Det kviknet litt til enkelte steder under håpet om en bedre tid, og idealisten Nils Jacob Jacobsen foret de lokale rytmikere med nyheter og ferske arrangementer, skrevet ut av hjelpsomme Oslo-musikere.

I den offisielle rytmekulturen spilte den nye Nordland Varieté en sentral rolle. Teatret åpnet november 43 og var først og fremst beregnet for tyske soldater og norske frontkjempere. For musikken sto Fred Thunes' norske storband og Heinz Wehner's 20 manns jazzorkester. Thunes dro til Sverige våren 44, Wehner ble bragt til Østfronten utpå høsten. Igjenværende tyske kapellmester, pianisten Willi Ernst, var den som skulle sørge for rytmene den siste krigsvinteren 45, i NRK's Radiorytmikerne.

På det tidspunktet hadde tyske soldater rasert det nordligste Norge, da de med russerne i hælene praktiserte den brente jords taktikk (høsten 44). Fangeleirene ble ytterligere fylt av hederlige mennesker, som for eksempel Rowland Greenberg og Fred Lange-Nielsen (internert på Grini 44-45). Men ved nyttårstider skjønte alle at det var et tidsspørsmål når krigen var slutt. Swingmusikken ble sluppet litt mer løs, musikere begynte å øve igjen - man forberedte seg på en tid da jazzen skulle flomme inn over det hungrige folket i verdenskrigens ytterkant.

1945-50

Den 8. mai 1945 var krigen slutt i Norge. Det norske folk løp jublende ut i maiværet med blendingsgardinene under armen, det var fred! Årets 17. mai ble vel den lykkeligste nasjonaldagen i historien.

Selve nasjonaldagen ble også en frihetsdag for jazzen, iallfall i Bergen. Der hadde trombonisten Mikal Kolstad allerede samlet et 17 manns orkester for friluftskonsert, en begivenhet musikerne hadde forberedt seg godt til den siste vinteren. Også i andre byer dukket de gamle rytmemusikere fram de første fredsukene; i den krigsherjete Narvik, i Arendal og på Hamar. Det var tid for rytmisk musikk.

I Oslo kom det første signal om jazzens nye blomstringstid i slutten av mai, da representanter for okkupasjonstidens "syklubber" kom sammen og stiftet Oslo Hot Club. Den nye krets av ildsjeler var opptatt av den lødige småbandjazz. Da var ikke swing-begrepet det riktige ("swing" var dansbar storbandjazz), "jazz" var et upresist sekkebegrep, og de ville vekk fra okkupasjonstidens "rytme"-begrep. "Hot jazz" var et anvendt uttrykk for ekte jazz allerede tidlig på 30-tallet, og nå skulle det igjen være hot. Midt i juni møttes representanter fra 11 byer og steder og dannet Norsk Hot Club Forbund. Og klubber ble dannet rundt omkring - Norge var inne i sin heftige "hotklubbperiode".

Formann både i forbundet og Oslo-klubben var den 21 år gamle Tore-Kjell Melgård. Han ble også redaktør av aktivistenes nye jazzblad, "Synkope", og ble derved den mest sentrale person i jazzens nye organisasjonsliv.

Rowland Greenberg.

I Oslo kom jazzmusikerne fram sammen med hotklubben. Noen jazz- og dansemusikere var ansatt i revyorkestrene, som hadde vært i drift hele tida, enkelte danserestauranter hadde åpnet (selv om danseforbudet ikke var offisielt opphevet!), men det mest hotte skjedde rundt Rowland Greenberg, Bjarne Nerem, Carsten Klouman, Hein Paulsen og likesinnete, på det optimistiske frilansmarkedet.

Da freden kom, ventet jazzfolket et skred av plater, jazzfilmer og amerikanske musikere. Det ble ikke riktig sånn. Det hadde vært et verdenskrig, det var mangel på råstoff til plateproduksjon, valutaproblemer gjorde det vanskelig å skaffe amerikanske blader, jazzfilmene lot vente på seg da kinoeierne ikke ville betale det filmselskapene forlangte. Charlie Parker og Dizzy Gillespie kom slett ikke.

Men det kom store militærorkestre til landet - med en og annen jazzmusiker. Da amerikanernes eget militære jazzband, The Globe Trotters, stilte opp i Studenterlunden, Oslo, sto det 5 000 mennesker og hørte på de etterlengtete toner.

Hjemmemusikerne svarte med selv å lage storbandlåt denne fredssommeren. I Oslo var det Rowland Greenberg, Will Arild Hermansen og Pete Iwers som ledet 12-15 manns besetninger, i Horten sluttførte trompeteren Johan Mathisen sitt to år gamle storbandprosjekt, i Larvik samlet man "Rytmeorkestret", og i Sarpsborg gjenoppsto byens "Rytmeklubb" utpå høsten. Det mest stabile av de sentrale småband tilhørte Rowland Greenberg. Fra sommeren og ut året var Rowland's Swing Band fast engasjert ved de allierte styrkenes klubber.

På høsten kom de første inspirerende besøk av sivile jazzband fra utlandet, naturlig nok fra Sverige og Danmark. Svenske "Expressens Eliteorkester" og Thore Ehrlings 15 manns besetning besøkte Oslo, de danske bandlederne Peter Rasmussen, Leo Mathisen og Kjeld Bonfils besøkte også de jazzhungrige i distriktene.

Samtidig med disse oppmuntringene, skjedde det noe alvorlig i hotklubbmiljøet. At den sentrale ildsjelen Tore-Kjell Melgård flyttet til Sverige, kan ikke være den eneste årsaken til at Oslo Hot Club møtte problemer og kollapset sammen med en del andre klubber, at avisene sluttet å skrive om norsk jazz, eller at Synkope ble lettere kommersialisert.

Årsaken må søkes i samfunnet rundt. Fredsrusen hadde gitt befolkningen glede, løyer og hot musikk for en tid, men de ubehagelige kjensgjerninger måtte komme: Samfunnet sto overfor alvorlige oppgaver. En rekke norske byer og tettsteder var ødelagt, de fleste steder var merket av krigsskader, produksjonslivet lå nede, det var mangel på det meste. Hele folket måtte delta i gjenreisningen.

Dertil var landssvikoppgjøret i gang. Det ble skilt mellom venn og fiende, helt og forræder, i en grad som neppe sto i forhold til verdenskrigens relativt milde rolle i Norge. Landssvikoppgjøret satte varige sår i mang en norsk familie. Flere jazz- og dansemusikere hadde spilt på "betente" steder, men dette ble forsvart av de fleste kollegaer både i samtid og ettertid. Norsk Musikerforbund mante til en granskning "som det sømmer seg et demokratisk rettssamfunn", men endte med å bli ekskludert av Norges Kunstnerråd.

1946 bød på en "nedtur" for norsk jazz. Hotklubb-bølgen var over. De aller fleste klubbene hadde hatt en stille død. Jazzbladet Synkope kom med sitt siste nummer i april 46.

Dog var ikke perioden helt håpløs - aktive jazzfolk ga seg ikke så lett. Platesalget var frigitt ved årsskiftet, noen startet en "radiohotklubb" i NRK (januar-april 46), og det ble faktisk dannet noen få nye klubber - den siste het Molde Hot Club og ble til i mars 46. En selskapsklubb, kalt "Swing", var dannet høsten 45 og skulle vise seg å bli en stabil arbeidsplass for jazzmusikere ut dette tiåret, under navnet Den Norske Swingklubb. Nye storband ble forsøkt, under ledelse av Alf Søgaard, Hans Backe, Pete Brown og Leiv Flisnes. I Fredrikstad ble det samlet et swingorkester på 14 mann, og på Hamar ledet trompeteren Øivind Stømer et radioorkester med en besetning som økte fra 7 til 12. Fra Danmark kom Svend Asmussen, Leo Mathisen og Kai Ewans, fra England kom Nat Gonella og Ted Heath, og fra USA kom det gjeveste besøket: Don Redman and his orchestra (september 46) - utvilsomt tiårets store jazzopplevelse. Perioden ble avsluttet med Alice Babs og hennes orkester i Trondheim, april 1947.

Det forteller likevel om dårlige tider, når det i de to første fredsårene bare ble gjort én eneste plateinnspilling med norsk jazz. I mai 46 gikk Pete Browns storband i studio, og solister som Robert Normann, Bjarne Nerem og altsaksofonisten Per Nilsen, ble heldigvis dokumentert for ettertida.

De stusselige forholdene gjorde utlandet forlokkende. I september 1946 dro Pete Brown til Danmark, flyttet senere til Sverige og ble der for resten av tiåret. Samtidig tok Rowland Greenberg et lengre engasjement i Stockholm, noe som skulle bli innledningen til en pendling mellom Norge, Sverige og England fram til høsten 49. Trondheimstenoristen Max Moxnes emigrerte til Canada i 1946, Lulle Kristoffersen var på plass i de svenske folkparkene fra sommeren 47, og Bjarne Nerem innledet sin første Sverige-periode høsten samme år.

1947 ble det tristeste år i denne del av norsk jazzhistorie. Folk flest var berørt av den kalde krigen, utviklingen i Øst-Europa, motviljen mot kommunismen, innlemmelsen i det vestlige forsvarsfellesskap - det var ikke så mye plass til jazz. I oktober forsøkte Alf Søgaard å gjennoppleve turnétriumfene fra okkupasjonstiden med et 10 manns orkester. Det gikk dårlig.

Men det begynte å krible hos utålmodige jazzfolk. Mange steder sto en ny generasjon jazzmusikere klare med spillelyst og initiativ. I Bergen samlet en 18 år gammel tenorsaksofonist, Finn Johannessen, et storband som skulle bli et sentralt tiltak i byens jazzliv 1947-51. I Trondheim dukket det opp unge musikere rundt gitaristen Harry Waagen - musikere som skulle prege 50-tallet der i byen.

I 1948 hadde man levd lenge nok i jazzfattighet. I avisinnlegg ble det satt fram krav om regelmessige jazzsendinger i radioen. Avisene selv begynte å interessere seg mer for musikkformen. Høsten 48 begynte det så å løsne litt. Rowland Greenberg var i landet som snarest og dannet et interessant turnéband. Fiolinisten Frank Ottersen ledet et orkester for stabile jobber for et jazzinteressert publikum. Og ikke minst denne høsten: Oslo Jazz-Circle ble dannet, en forening som har bestått siden da.

Medlemmene av jazz-circle'n kastet seg inn det offentlige musikkliv, som jazzkåsører i NRK, som konsertarrangører og offentlige synsere. De ble med på å sette liv i et spirende jazzmiljø, som nå også var blitt et mangfoldig miljø. Jazz var ikke lenger bare genuin småbandswing, også kalt "trekløverjazz" etter trioen Roy Eldridge/Chu Berry/Teddy Wilson. To andre former hadde omsider dukket opp i norsk jazz: bebop og gammeljazz.

Etter krigen hadde vissheten om den nye stilistiske variasjon i amerikansk jazz langsomt gått opp for norske entusiaster. Men begrepene ble anvendt med en smule forvirring. Tidlig i 1948 ble den stilsikre swingmusikeren, Rowland Greenberg, satt til å lansere be-bop'en i Norge!

Det første vitnemål om norsk bebop stammer fra svenske aviskritikker høsten 48, i omtaler av trompeteren Kjell Johansens orkester. Tenorsaksofonisten i det bandet het Mikkel Flagstad (18) - han regnes som den som for alvor studerte og framførte den nye musikken. Fra oktober til november 1949 ledet han et eget Be Bop Band i Oslo.

Samtidig med bop'ens inntog ble det dannet tre tradjazzband i Oslo-området: West End Dixies, Dixie Serenaders og New Orleans Hot Dogs - alle fra 1949.

Det siste år av decenniet ble altså preget av mangfold og optimistisk aktivitet. For 40-tallets mest betydningsfulle musiker bød året også på en spesiell opplevelse: Rowland Greenberg deltok i jazzfestivalen i Paris (mai 49) - sammen med navn som Miles Davis og Charlie Parker. Den samme våren var Bjarne Nerem kommet hjem fra Sverige, dannet et "all star band" for et lengre engasjement på et av de mange nye dansestedene. Arrangørene konkurrerte i avhold og "non stop-dans" - og det var helst jazz man danset etter. En av de mest aktive impresarier het Lasse Gerlyng, lederen av Den Norske Swingklubb; høsten 49 lokket han ungdommen til sitt etablissement med jazz fra tre scener samtidig. På en av dem satt et 14 manns orkester under ledelse av pianisten Egil Monn-Iversen. Å ha et storband på jobb flere ganger i uka skulle være et tegn på at man gikk mot en bedre tid . . .

Bjørn Stendahl & Johs Bergh.